Høsten er her, og vinter’n er rett bak hjørnet..

Sanddynene på Brusand på Jæren – foto: B. Smaaskjær juli 2021

Siden sist jeg var innom her og la ut innlegg, er sommeren tilbakelagt og høsten har ankommet. Sommeren har vært stille og rolig, noe for varm for min del, da jeg liker meg best når temperaturen holder seg rundt 20 – 22 grader, og grunnet tiden vi lever i, er den stort sett tilbragt hjemme i Kværnerbyen. Noen dagsturer har det blitt, men svært få i forhold til vår vanlige aktivitet.

De siste årene har jeg jo, som tidligere nevnt, gått på Stolpejakt og i år har turfølget og undertegnede satt ny rekord – 342 stolper så langt og sesongen er på langt nær slutt. Selv om Oslo-kartene som er lettest tilgjengelige er unnagjort er det store muligheter for at det blir flere stolper før de siste stolpene i Oslo-området blir tatt ned 31.12.2021.

Vi hadde planlagt en tur til Jæren i fjor sommer, en tur som ble avlyst på grunn av koronaen.
Vi var på Jæren et par ganger i slutten av 90-årene, og da kjørte vi Suleskarveien over fjellet fra Setesdalen til Brusand på Jæren. Siden vi begge hadde fått koronavaksine og situasjonen var noe mer avklart enn i fjor bestemte vi oss til å ta turen i begynnelsen av juli i år. Vi var spent på hvilke spor årene som hadde gått hadde satt på fjellveien over Suleskar – og på Brusand og området rundt.

Båthus på Brusand – foto: B. Smaaskjær juli 2021


Vel nå har vi vært der igjen og det blir nok ingen ny tur. Langs den idylliske og øde fjellveien, som vi hadde kjørt for rundt 30 år siden, var det nå tett i tett med hytter og hoteller, så idyllen var en saga blott.

Brusand camping hadde fremdeles den flotte beliggenheten vi husket, helt nede i sanddynene langs Jærens kyststripe, men den var ikke lenger den lille koselige campingplassen fra våre tidligere besøk. Plassen hadde vokst enormt og den var nå dominert av fastboende ferierende i campingvogner, store bobiler – og mangedoblet hyttekapasitet.

Sanddynene, som forrige gang lå åpne og tilgjengelige rundt campingplassen, var nå inngjerdet og eneste mulighet for en tur ned på stranda var å følge stier som bar sterkt preg av hyppig bruk.
For 30 år siden var det meste av sanden dekket av tett vegetasjon, det var få stier, men det å rusle ned til sjøkanten bød ikke på problemer da grunnen du gikk på var stabil.

Dagens stier besto av løs sand, jeg som fremdeles har balansen i behold og er ganske rask til beins kom meg greit fram, men for Robert som har både balanse- og gangproblemer var det umulig å ta seg ned til sjøkanten.

Fra Sirevåg – foto: B. Smaaskjær juli 2021

Da jeg bestilte hytte, ga jeg beskjed om at gemalen hadde dårlig balanse og var lite gangbar og at vi derfor trengte tilrettelagt hytte uten trapper.
Vel hytta var stor og romslig, og den hadde stort handikapvennlig bad, men den hadde et høyt trappetrinn ned fra inngang/uteplassen til gang og høye – svært høye – treskler mellom alle andre rom også inn til badet.

Med andre ord både hytta vi fikk tildelt og uteområdene var svært dårlig tilpasset Roberts mobilitet. Men når vi nå først var der fikk vi gjøre det beste ut av situasjonen og gjøre det vi pleier – å dra på oppdagelsesturer i nærmiljøet!

Båthavna på Kvassheim fyr – foto: B. Smaaskjær juli 2021

Jærens natur er spesielt og vel verdt å oppleve. Rundt Brusand er det fremdeles i hovedsak bondeland, og jammen greide vi ikke også denne gang å finne nye steder…

Kvassheim fyr
– forrige gang vi var på Jæren var fyret fra 1912 ikke tilgjengelig for publikum. I dag er det et av tre opplevelsestilbudet tilknyttet «Nasjonal turistveg Jæren».
Stranda på Kvassheim er del av en to mil lang rullesteinstrand og her finnes et viktig våtmarksområde som er en viktig rasteplass for fugler på trekk – skulle gjerne ha ruslet en tur der, men med problematiske knær og en gemal som både har balanse- og mobilitetsproblemer ble det med tanken.
Fyret huser blant annet kafe, overnattingsmuligheter og en utstilling om fugl og våtmark, dessverre var ikke fyret åpent da vi var der. Flere opplysninger om området kan du finne her

Kvassheim fyr fra moloen – foto: B. Smaaskjær juli 2021

Nærbøparken var også et nytt bekjentskap for oss, en liten oase med yrende fugleliv og en koselig gangvei rundt det lille idylliske vannet.
Parken var nok der forrige gang vi besøkte Jæren, den kommer opprinnelig fra en klokkergård som lå her tidlig på 1900-talet. Gården ble nedlagt i begynnelsen av 1930-årene og jorda, eller rettere sagt myra, der parken i dag ligger, ble solgt til grunnleggeren av parken, Randulf Aadnesen, for 50 kr. målet.

De første trærne i parken ble plantet i 1937, og rett før 2. verdenskrig startet arbeidet med å grave ut dagens vannspeil. Under krigen ble det satt i gang maskinell torvskjering i stor stil og i løpet av krigsårene ble myra tørrlagt og kantene rundt steinsatt, Nærbø-folket fikk brensel og parken fikk kroner i banken.

I dag framstår parken som en liten idyllisk oase – og den var absolutt verdt et besøk!

Nærbøparken – foto: B. Smaaskjær juli 2021
Gemalen tar seg en prat med gjessene i Nærbøparken – foto: B. Smaaskjær juli 2021

Oppholdet vårt på Jæren ble noe kortere enn forventet, etter et par dager meldte meterologiske om sterk vind og mye regn, så vi pakket sammen og satte nesa hjemover.

Veien hjem gikk langs kysten via Egersund – Mandal – Krisitansand og vi så fram til en koselig biltur gjennom storslått natur. Den gang ei, vi hadde så vidt forlatt Brusand før vi kom inn i det første området med veiarbeid, og verre ble det. Jeg har jo lest i avisen at de skulle lage ny «Sørlandske hovedvei», men hadde vi visst det vi vet nå haddee vi tatt samme vei hjem igjen som vi tok til Jæren og sluppet å se de store og ødeleggende inngrepene i naturen i veiarbeidsområder for nye E39.

Det ble ingen flere langturer på oss i sommer/høst. Tur til Haugastøl var planlagt i høst, men gemalen var ikke noe særlig lysten på en ny utflukt da vi kom hjem fra Jæren så den turen ble avlyst.

STOLPEJAKT
Så sommer’n og høsten har vi tilbragt i Kværnerbyen – og turfølget i 8. etasje og jeg har satt ny rekord i jakten på stolper.

I fjor samlet vi i underkant av 200 stolper, så langt i år er vi kommet til 360. Sesongen i år har vært mye lengre enn tidligere år, den startet allerede i slutten av mars, og det er ennå to måneder til de siste stolpene blir tatt inn. Men et lite problem har oppstått, vi har gått tom for stolper som er enkle å nå med offentlig transport her i Oslo, noen kart i øst og vest i Oslos utkanter og i Lørenskog og Bærum er fremdeles uoppdaget, men da er vi avhengig av bytte av transportmiddel og da blir alt så mye mer innviklet, vi får se som sagt det er noen måneder igjen og noe må vi ha å gjøre på våre daglige lufteturer med Oscar..

Fra siste stolpejakt så langt, Gransfossen på Lysaker – foto: B. Smaaskjær oktober 2021

Kanskje vi ses her igjen om noen uker, måneder? Hvem vet hva som skjer! Ønsker deg alt godt.



Publisert i Reiseblogg | Legg igjen en kommentar

Dagene løper av gårde…

Hvitveis i Ekebergskråningen – foto: B. Smaaskjær april 2021

Søndag 16. mai 2012

Etter at nattetemperaturen endelig har krabbet oppover på termometeret og faren for nattefrost ser ut til å være forbi, hadde vi i uken som nå går mot slutten noen dager hvor dagstemperaturen lå rundt 20 grader. Etterfulgt av et par dager med etterlengtet regn lukter det nå friskt og godt i min nærskog i Ekebergskråningen. Skogbunnen er dekket av et tykt hvit teppe, trærne begynner å få museører og du kan nesten høre at det gror!

Liljekonvallen i Ekebergskråningen har store knopper, og de som står lunes har allerede åpnet seg, og heggen rett borte i veien her i Kværnerbyen blomstrer for fullt!
Jeg mener å huske at heggen og liljekonvallen som vokste i mine barndomstrakter på Lørenskog ikke startet blomstring før vi kom i månedsskiftet mai/ juni, heggen først og liljekonvallen rundt St. Hans.
Vel var våren – og er vel også fremdeles – noe senere på Røykås enn i Ekebergskråningen, men jeg syns midten av mai er noe tidlig!

Gemalen og undertegnede har kommet igjennom korona-tiden uten varige mén og vi er begge nå fullvaksinert. Gemalens form er blitt merkbart dårligere i løpet av månedene som er gått. Siden jeg ikke kan friste med et kaffebesøk eller to – alt er jo stengt og det er bare take-away å få der det er åpent – har det ikke vært mulig å få han opp fra godstolen og med på en rusletur.

Etter at det aller meste i Oslo har vært nedstengt siden november, bare mat- og blomsterbutikker hatt fått lov til å være oppe – og selvsagt Vinmonopolet – alt annet har vært stengt, begynner jeg å bli dyktig lei.
Jeg savner å kunne stikke innom «kaffesjappa på hjørnet», kunne kjøpe meg en kaffe og sette meg på uteserveringa deres og titte på livet som rusler forbi. Gemalen har forresten lovet at han blir med bare det åpnes opp igjen så jeg lever i håpet!

Jeg er glad for at smittetallene de siste ukene har gått jevn nedover, og håper at det fortsetter med det slik at Oslo kan åpne opp igjen etter 17. mai.

Jeg venter spent på hva byrådsleder Raymond har i ermet fredag 21. mai – og krysser alt som krysses kan for at vi snart kan ta bussen ned til sentrum for å spise middag eller ta en 1/2 liter på puben igjen!

På stolpejakt i Ekebergskråningen – sti opp til den tidligere Sjømannskolen – foto: B. Smaaskjær mai 2021

Det er ingen hemmelighet at turfølget og undertegnede er glade i Stolpejeger-appen og at vi bruker den minst en gang i uka.
Aldri tidligere er det blitt sluppet kart så tidlig som i år, og antall kart i områedene har økt. Jaktfeberen brer om seg i det hele land og hittil har det kommet til 22 nye kartområder.

Også antall stolpejegere har økt kraftig i år. Turfølget startet med stolpejakt for 3 år siden og den gang var det sjeldent vi møtte på andre stolpejegere. I fjor var det noen flere å se – og i år går vi nesten i kø, det er kø for å få lest av stolpene – turfølget var to av 90 000 i begynnelsen av mai. Jakta har med andre ord tatt helt av, og overalt hvor turfølget og undertegnede rusler på stolpejakt møter vi likesinnede.

Noen er så hekta at de kjører Norge på langs og tvers med bobil for å jakte stolper og det forklarer jo at det i løpet av den første måneden er det skannet 4 000 000 – 4 millioner – stolper.

På vei til Paradisbukta på Bygdøy – foto: B. Smaaskjær mai 2021

Siden Oscar kom inn i livet vårt i 2011 år har turfølget og undertengede vært ute og gått tur stort sett hver dag, dette gik bra helt fram til den siste søndag i juli 2017 da turfølget og undertegnede gikk tur langs Lysakerelva.
Dagen etter våknet jeg med sterke smerter i høyre kne, jeg kan ikke huske at noe spesielt skjedde denne søndagen, men kneproblemet mitt var et faktum.

Kneproblem til tross, våre daglige turer ble stort sett gjennomført. Innsats på helsestudio i perioder innimellom styrket kneet og hjalp til med å holde smertene i sjakk.
I mars 2019 var smertene så konstante at jeg ikke så noen annen utvei enn å kontakte spesialist, men han kunne ikke hjelpe, eneste løsning var protese, men med gemalens dårlige erfaringer kom ikke det på tale.

Så jeg beit tenna sammen og startet en ny periode på helsestudio og slik fortsatte det fram til august 2020. Helsestudio hadde vært nedstengt siden mars og kneet mitt var kjempevondt.
3 år etter at skaden oppsto innså jeg at turaktivitet måtte reduseres og at jeg måtte satse på egentrening for å styrke kneet – og i tillegg kom jeg på at jeg hadde ubrukte gåstaver hengende i skapet!

To dager i uka ble tatt ut av turprogrammet og avsatt til trening i egen regi (sykkel, step og styrkeøvelser) – og aldri tur UTEN staver og alltid minimum 20 minutter med tøy og bøy etter tur.
I dag – 8 måneder etter – er kneet mye bedre!
Det murrer fremdeles, og hvis jeg går for mye på asfalt blir kneet stivt og smertefullt, men de sterke smertene som kunne holde meg våken om nettene er så langt forsvunnet.
Håper jeg har funnet løsningen på «problemet», det ser i hvertfall mye lysere ut.

Strand ved siden av Paradisbukta på Bygdøy – foto:_ B. Smaaskjær mai 2021

Oscar, det firebeine medlemmet av turfølget ble alvorlig syk rett over jul.
Han har alltid vært opptatt av å rydde skogen for kvist når vi har vært ute og gått tur og til slutt gikk det galt: Hull i tarmen og betennelse i bukspyttkjertelen.
Heldigvis ser det ut til at behandlingen har virket og formen er på bedringens vei, men livet har blitt så mye kjedeligere, han må alltid gå med munnkurv utendørs og alle godbiter er en saga blot, det er bare spesialfór i forskjellige former som er tillatt.

I flere måneder har det ikke vært fredagsvaffel på Ekeberg eller mandagsfrokost på Sørenga, hverken for han eller oss tobeinte, vi har jo ikke hatt hjerte til å putte i oss selv når han ikke kunne få.
Vi har så smått begynt å innføre noe godt ved siden av kaffen igjen, han får medbragt hundemat, og de tobeinte får en scones eller muffins på deling.
Våre favorittsteder både på Ekeberg og Sørenga har kun hatt take-away i noen måneder så både vaffel og frokost har ikke vært tilgjengelig.
Vi får se hvordan det går når de igjen kan åpne opp for fullt, om vi går tilbake til tidligere tiders utskeielser eller om endring er kommet for å bli.

Oscar ute på tur – foto: B. Smaaskjær juli 2020

De gangene Oscar har bodd hos oss når folkene hans i 8. har vært bortreist, har vi pleidd å legge de lengre turene til Hegnsåsen på Bygdøy. En grunn er at det er et sted som er lett tilgjengelig, bussen fra Kværnerbyen stopper på Sjølyst og det er ca 10 minutters gange til stia over Hengsåsen, en annen at jeg liker området, flott natur – og i motsetning til resten av Bygdøy lite folk.
Vår vanlige turtrasé går over Hengsåsen via Bygdøy sjøbad gjennom Kongeskogen til kongsgården på Bygdøy. Jeg har vært så langt ned som til Paradisbukta, men selve Hukodden har jeg aldri vært på.

I år hadde Stolpejakten kart som gikk på kryss og tvers over hele Bygdøy fra Hengsåsen på Sjølyst-siden og ned til Huk, så tiden var kommet for å utforske store deler av Kongeskogen og Hukodden. Da turfølget og undertegnede ikke hadde planer om å gå i kø på stolpejakt holdt vi øye med Yr og valgte en ukedag med overskyet vær
Jeg hadde planer om vi skulle gå hele kartet på en dag, da vi started tirsdag. Det viste seg raskt at Kongeskogen var mer kupert enn det jeg hadde sett for meg, så vi rakk bare 12 av i alt 20 stolper – fra Hengsåsen til Paradisbukta.

På jakt etter den tredje svarte stolpen den dagen opplevde jeg for aller første gang at retnings-sansen min spilte meg et puss, pluselig midt inne i Kongeskogen var bebyggelsen på den siden som jeg mente vannet lå. En klar beskjed om at hodet hadde fått nok, det var på tide å avslutte for dagens stolpejakt!
Turen hadde imidlertid gitt mersmak, så torsdag var vi igjen på plass på Bygdøy og tok de 8 siste stolpene fra Paradisbukta til Hukodden.

Huk på Bygdøy – foto: B. Smaaskjær mai 2021


Publisert i Reiseblogg | Merket med , , | Legg igjen en kommentar

Sommer’n nærmer seg

Kirsebærblomstring i Kværnerbyen – foto: B. Smaaskjær 1.mai 2021

Kalender’n sier 1. mai – og vi har hatt flott, men noe kaldt vårvær hvor nattetemperaturene så vidt har vært over 0 grader og nordavind fra «alle kanter», i noen uker.
Det begynner å grønnes, trærne begynner å få museører og gressplener rundt omkring begynner å få grønnskjær.

Det begynner å bli lenge siden det har regnet og det er svært tørt. På skauturene våre lukter det ikke vår – det lukter svidd.
For å få fart på våren trenges regn, og det er lovet regn til uka, dessverre ser det foreløpig ut til at det bare blir regnbyger…
Jeg krysser fingrene og håper på en ordentlig rotbløyte!
Og etter at naturen har fått påfyll ønsker jeg meg noen flere varmegrader natterstid slik at det blir ordentlig fart på våren.

Botaniske tulipaner – foto: B. Smaaskjær april 2021

Ellers ser det ut til at den månedslange kuldeperioden i vinter – og kuldeperioden nå i våres – har tatt knekken på det meste av overvintrende løkblomster i krukker på terrassen.
De botaniske tulipanene, som jeg la ned høsten 2018, kom igjen og har nå fylt opp hele krukka. Tror nesten jeg må finne en krukke til og dele de når bladene har visnet ned, håper de ikke tar det ille opp.
Krokusene som ble lagt ned samtidig i to andre krukker kom kun med blader og inntørkede blomsterknopper. De skal få lov til å stå i fred, så får jeg se om de kommer igjen til neste vår.

Også staudene ser ut til å ha avgått med døden. Det er litt liv i krukka som huser en praktsolbrud og så ser det ut til at spireabusk jeg kjøpte i fjor har greidd seg.
I potta til frøstjerna som skulle tåle H8 er det ikke liv, så da er det bare å finne en ny og prøve på nytt. Akeleien jeg hadde er også en saga blott, siden dette var den tredje jeg prøvde vil det ikke bli noen ny i år.

Siden jeg venter med lengsel på noe varmere vær, noe som gir mulighet til å sitte på terrassen også på kveldstid, har jeg benyttet en dag med litt overskudd til å vaske gulv og ommøblere på terrassen.
Ved å plassere sofa og stoler – innkjøpt i fjor – langs veggen mot naboen syns jeg det har blitt både bedre plass og koseligere på terrassen.
Den eneste som ikke er helt fornøyd med ommøbleringen er Oscar. Han syns ikke noe om at madrassen hans er blitt flyttet – for 3. gang!
Håper det etter hvert går seg til….

Sittegruppe på terrassen – foto: B. Smaaskjær 1. mai 2021

Våren er tid for åpning av lavtreskel-tilbudet «Stolpejakten» og allerede 27. mars gikk startskuddet for de første kartene her i Oslo.
Turfølget var ikke sene å be, allerede mandag 29. mars, på vei til vårt ukentlige besøk på stamstedet Dock på Sørenga, tok vi stolpene på våre to første kart – Middelalderparken og Sentrum.
Da det på turfølgets ukesplan er lagt inn besøk på tre faste stamsteder, og jeg i tillegg har lagt inn to dager med trening, ikke tur grunnet kneproblemer – og Torild jobber enkelte dager – blir det ikke mye tid til overs for stolpejakt, men vi prøver å få til en dag i uka.
Så langt har vi, i tillegg til de to som allerede er nevnt, fullført Grünerløkka og har planer om å fullføre kartene for St. Hanshaugen og Frogner, som vi så vidt har startet på, i løpet av de neste ukene – og i morgen er planen å starte på Nordstrandkartet som er «vårt» kart med 75 stolper.

Fra Solhauggata på Rodeløkka (Grünerløkka-kartet) – foto: B. Smaaskjær april 2021

Turfølget og undertegnede rusler mye rundt i Oslo og stort sett har vi øynene med oss når vi går og er nysgjerrig på det meste, så vi finner ofte nye spennende steder på vår vei selv uten hjelp av «Stolpejakten».
Men det fine med mange av kartene som dukker opp i «Stolpejakten» er at de er utenfor områdene som vi pleier å gå, slik at jakta ofte fører oss til steder vi tidligere ikke har besøkt.

Pr i dag er det 18 områder i fem bydeler og flere kommer utover våren/ forsommeren så det eneste vi nå savner er at Oslos kafeer får lov til å åpne opp igjen slik at det er mulig å sette seg ned med en kaffekopp og en matbit når vi er ute på tur.

Gammelt og nytt på Schous bryggeri (Grünerløkka-kartet) – foto: B. Smaaskjær 1. mai 2021

Dagens tur ble avsluttet med en sving bortom Sørenga og en iskaffe fra vennen vår hos Dock på en benk i sola. På veien gikk vi forbi det som skal bli Oslos nye badestrand – Operastranda bak Opera’n – stranda er lovet ferdig sommeren 2021..

Her kommer Oslo’s nye badestrand – «Operastranda» – Munkmuseet og Sørenga i bakgrunnen – foto: B. Smaaskjær 1. mai 2021
Publisert i Oslo på kryss og tvers | Merket med , | Legg igjen en kommentar

Endelig våren er kommet!

Hvitveislia – hvitveisen er på vei! Foto: B. Smaaskjær april 2021

Våren så langt, bortsett noen dager i mars, har vært sur og kald vinter så det var deilig å våkne i dag til solskinn og varmegrader.
Riktig nok ikke så veldig mange, men endelig hadde det vært plussgrader om natta, og den kalde nordavinden vi har hatt de siste dagene var fraværende, og da kjentes 5-6 grader deilig.

Siden Yr hadde lovet pent vær og litt varme i dag, hadde turfølget og undertegnede planlagt tur til Hovedøya.
Vanskeligheter med å ta seg fram grunnet oppstart av kommunens arbeid med å legge infrastruktur på øya vinteren 2018/2019, samt redusert ferjekapasitet på grunn av koronaen i 2020, har ført til at vi ikke har vært på Hovedøya på to år i disse dager så vi gledet oss stort til å se hvordan det var blitt etter oppgraderingene.

Etter at øybåtene flyttet fra Vippetangen til Rådhus-kaiene for noen år siden har mange flere blitt oppmerksom på dette tilbudet og øyene er et svært populært utfluktsmål både for turister og Oslo-beboere og køen på godværsdager pleier å være la-a-a-n-g.
Siden ferjekapasiteten fremdeles er redusert på grunn av koronaen og vi regnet med at flere enn oss ville benytte det flotte vårværet til en øytur, dro vi tidlig hjemmefra.
Selv om vi var tidlig ute sto det allerede mange i kø da vi kom ned på ferjekaia, så vi var spent på om det ville bli plass til oss – men det gikk bra så endelig ble det tur til Hovedøya igjen!

Vel i land på Hovedøya, satte vi kursen mot den historiske Kommandørboligen fra 1850 og som vanlig valgte vi veien som går langs området til Revierhavnens baatforening og opp til den store gressletta som i dag brukes til ballspill.
Tidligere, fra 1640 og framover, lå det et skipsverft her anlagt av en skotsk skipsbygger, James Robbins. I følge historien skal tolv av de største skipene i Christian IV’s dansk-norske flåte skal være bygget her, blant annet «Hannibal» i 1647 og den gangs verdens største orlogsskip «Sophia Amalia» i 1651. Vil du vite mer om skipene over klikk på skipets navn.

«Sophia Amalia» til venstre (Foto: Alf van Beem) og «Hannibal» til høyre – kilde: Wolfmann
Hovedøya mot Lindøya – foto: B. Smaaskjær april 2021

Veien var blitt utbedret og hadde fått gatebelysning, som gikk helt opp til Kommandørboligen, i forbindelse med arbeidene som var gjort på øya siden forrige besøk – og i tillegg var det kommet et nytt flott toalettanlegg med handicap-toalett på båtforeningens område. Det var også kommet en helt ny vei som gikk opp mot klosterruinene, den får vi utforske neste gang vi er på øya.

Vanligvis pleier vi å spise medbragt niste på Kommandørboligens verandatrappa, men ikke så i år. Det var kommet nye leieboere i huset som nå ble benyttet som atelier og trappa var sperret av så det var bare å rusle videre.
Vi har andre «faste» plasser så vi ruslet videre og tok stia som gikk gjennom hvitveislia nedenfor Kommandørboligen ned til vika nedenfor Østre magasin.
Bordet som står ute på odden her er et populært sted, men heldigvis for oss var det ledig i dag.

Etter pause med medbragt niste og kaffe, ruslet vi videre opp til Østre magasin. Her oppe ved det gamle kruttmagasin var det skjedd endringer siden vårt forrige besøk.
Den gamle stien, som tidligere gikk igjennom muren rundt magasinet og over et område hvor det vokser sjelden vegetasjon, var nå stengt av og ny sti var lagt rundt på utsiden av muren.
Videre på stien nedover mot Østre kanonbatteri og Lindøysund var det tydelig at noen hadde tatt grep, stien var blitt «gjerdet inn» slik at du ikke lenger skulle gå utenfor stien og ødelegge leveområdene for de sjeldene plantene som hadde tilholdssted her.

Blåveis i skråningen bak Vestre store krutthus – foto: B. Smaaskjær april 2021

Vi kom etter hvert velberget ned på veien langs Lindøysund, også her var det skjedd ting siden vårt forrige besøk – noen hadde vist litt omtanke for veien i form av ny grus.
Da vi nærmet oss badestranda i Lindøysund dukket det også opp flere nye benker mellom gangveien og sjøkanten, men den aller største overraskelsen så vi først da vi kom fram til Området hadde virkelig fått mye omtanke siden vårt forrige besøk. Stranda var blitt utvidet og den hadde fått masse ny flott sand, det var bygget rampe for funksjonshemmede og nye gressletter var anlagt.
Det var også dukket opp noen picnicbenker i området ved Lindøysund magasin, og flere dukket opp innerst i bukta der veien opp til klosterruinene tar av.

«Jakt» på vårtegn som blåveis og hvitveis var en av grunnene for dagens tur til Hovedøya. Hvitveis hadde vi, som forventet, funnet i lia bak Kommandørboligen, blåveis derimot hadde vi kun sett noen få eksemplarer av i området der vi rastet og langs stia opp mot Østre magasin.
Tidligere år hadde vi sett blåveis i lia mellom Klosterkroa og Vestre store krutthus, i dag var det svært få blåveis i lia og vi måtte helt opp til krutt-huset og ned skråningen på baksiden for å finne noe som kunne ligne et blått-teppe.

Inngang til «tyskerhule» fra krigens dager – foto: B. Smaaskjær april 2021

Vi har tidligere gått en sti nede i sjøkanten her, men oppe i skråningen hvor vi gikk i dag har vi aldri vært tidligere – og jammen snublet vi ikke over inngangen til en tyskerhule som ble gjenopptaget i fjor vår.
Som det fremgår av bildet var åpningen liten, og i tillegg lå det masse stein og søppel i inngangen, så vi tok ikke turen inn – men på videoen under er det noen som har vært på besøk.

Etter over to timers innholdsrik rusletur opp og ned på Hovedøya var både to- og fire-beinte glade da vi entret båten og satte kurs mot Aker brygge.

Håper vi snart er tilbake!
Vinteren har vært lang og kald og våren har ikke vært stort bedre så hvitveisen har ikke kommet ordentlig i gang så vi har planer om en ny tur om en uke eller to.

Blåveis langs stia til Østre magasin – foto: B. Smaaskjær april 2021
Publisert i Oslo på kryss og tvers | Merket med , , | Legg igjen en kommentar

Hvor ble det av våren?

Torsdag 11.mars 2021
Våknet i dag til full vinter – rundt 30 cm med snø var kommet ned i løpet av natta og det snødde fremdeles! Og jeg som håpet at Kong Vinter var fornøyd med den vinteren vi har hatt så langt i 2021! Men det er sant, selv om vi har hatt vinter med ned mot – 20 i stort sett hele januar har snøen uteblitt og jeg har kunnet gå i vinterjoggesko uten pigger.

I slutten av februar hadde vi til og med et besøk av sommeren med temperaturer opp mot
+ 15 noe som gjorde at påskeliljene, som jeg puttet i jorden i fjor, mente at det var tid for tittet opp rundt 20 februar. Etter noen dager med flott vårvær dukket det opp flere vårtegn i kassene på terrassen, så nå er også botaniske tulipaner og krokus på vei – og siden det igjen ble temperaturer på nattetid som minnet mer om vinter enn vår fikk de låne et pledd om natta slik at de ikke skulle fryse for mye. Får vel passe på de noen dager til så blir det vel vår om ikke så lenge.

Selv om det har vært noe kjølig om nettene de siste dagene har det vært praktfult påskevær om dagen og som vanlig har turfølget og undertegnede vært ute og ruslet.
Da våre faste kaffesteder for tiden bare har take-away og ellers er nedstengt som alt annet i Oslo har det blitt noen alternative turer de siste ukene. Slik også forrige lørdag, dagen hvor vi vanligvis rusler innom Baker’n på Helsfyr.

Det hadde tidligere i uka stått i lokalavisa at det var gått et steinras på turveien over Brattlikollen og at veien var sperret – og hva var da mer opplagt enn at turfølget og undertegnede måtte se med egne øyne hvorfor turveien som vi ofte bruker var sperret?

Den første sperringen ble forsert uten problemer – og vi så steinblokka som hadde sklidd ned på turveien og delvis sperret den – men vi hadde ingen ønsker om å gå tilbake samme vei som vi hadde kommet så vi fortsatte videre og det gikk greit helt til vi kom til sperring som var satt opp på den andre siden – den kan så vidt skimtes under skråningen på bildet under.

Oppstigningen fra turveien på Brattlikollen – foto: B. Smaaskjær 6. mars 2021

Her hadde de som hadde sperret stia virkelig gjort seg flidd!
Sperrebukkene var satt opp mellom fjellskråningen og gjerdet på yttersiden av turveien.
5-6 strips var brukt til å feste bukkene til gjerdet, et tilsvarende antall strips var brukt til å stripse bukkene til et tre som sto inntil fjellskråningene og sist, men ikke minst, bukkene var også stripset sammen med 5-6 strips – meldingen var klar: Her skal ingen komme seg i gjennom!

Med andre ord, full stopp og ingen mulighet til å komme seg forbi sperringa – og siden vi ikke var innstilt på å gå tilbake samme vei som vi var kommet var fjellskråningen eneste løsning! Torild måtte klatre opp først, da avstanden fra «bakkenivå» og opp til første «trappetrinn» var for stor for mine knær. Så krabbet jeg på knærne opp skråningen mens hun dro!
Knærne mine ikke var spesielt fornøyd med manøveren – og i ettertid har jeg blåmerker både på kne og under kneet – men vi kom opp og kunne fortsette turen vår etter en liten hvil på toppen av skråningen!

Vækerøstranda – foto: B. Smaaskjær 10. mars 2021

Et av de stedene hvor vi jevnlig har ruslet tur gjennom de snart 10 årene som Oscar har vært en del av turfølget er langs sjøen mellom Lysaker og Sjølyst.
Vår siste tur til området var før turfølget dro til Kanariøyene i midten av februar 2020. Vi hadde planlagt en ny tur for å se etter blåveis når Torild kom hjem fra Kanariøyene, men da var koronapandemien kommet til landet. Oslo var nedstengt og vi var blitt bedt om å ta minst mulig offentlig transport, og sant å si fristet ikke en lang busstur når alt var så usikkert.

Da det alltid er mange folk på strekningen, er dette en turen vi bare tar i ukedagene – og da stia, i tillegg går i åpent lende langs fjorden, er vi også avhengig av at været er på vår side.
Vi har snakket om en tur langs fjorden en god stund nå, det er igjen vår og blåveisen er kanskje på vei, men været har ikke helt vært på vår side, men onsdag da klaffet det og vi dro av sted.

Vækerøstranda – foto: B. Smaaskjær 10. mars 2021

En deilig dag! Med kaffe i sekken – vindstille og godt med sol – men ingen blåveis ennå, ikke en eneste liten knopp å se – vi får prøve igjen om 2-3 uker.

Publisert i Oslo på kryss og tvers | Merket med | Legg igjen en kommentar