Endelig våren er kommet!

Hvitveislia – hvitveisen er på vei! Foto: B. Smaaskjær april 2021

Våren så langt, bortsett noen dager i mars, har vært sur og kald vinter så det var deilig å våkne i dag til solskinn og varmegrader.
Riktig nok ikke så veldig mange, men endelig hadde det vært plussgrader om natta, og den kalde nordavinden vi har hatt de siste dagene var fraværende, og da kjentes 5-6 grader deilig.

Siden Yr hadde lovet pent vær og litt varme i dag, hadde turfølget og undertegnede planlagt tur til Hovedøya.
Vanskeligheter med å ta seg fram grunnet oppstart av kommunens arbeid med å legge infrastruktur på øya vinteren 2018/2019, samt redusert ferjekapasitet på grunn av koronaen i 2020, har ført til at vi ikke har vært på Hovedøya på to år i disse dager så vi gledet oss stort til å se hvordan det var blitt etter oppgraderingene.

Etter at øybåtene flyttet fra Vippetangen til Rådhus-kaiene for noen år siden har mange flere blitt oppmerksom på dette tilbudet og øyene er et svært populært utfluktsmål både for turister og Oslo-beboere og køen på godværsdager pleier å være la-a-a-n-g.
Siden ferjekapasiteten fremdeles er redusert på grunn av koronaen og vi regnet med at flere enn oss ville benytte det flotte vårværet til en øytur, dro vi tidlig hjemmefra.
Selv om vi var tidlig ute sto det allerede mange i kø da vi kom ned på ferjekaia, så vi var spent på om det ville bli plass til oss – men det gikk bra så endelig ble det tur til Hovedøya igjen!

Vel i land på Hovedøya, satte vi kursen mot den historiske Kommandørboligen fra 1850 og som vanlig valgte vi veien som går langs området til Revierhavnens baatforening og opp til den store gressletta som i dag brukes til ballspill.
Tidligere, fra 1640 og framover, lå det et skipsverft her anlagt av en skotsk skipsbygger, James Robbins. I følge historien skal tolv av de største skipene i Christian IV’s dansk-norske flåte skal være bygget her, blant annet «Hannibal» i 1647 og den gangs verdens største orlogsskip «Sophia Amalia» i 1651. Vil du vite mer om skipene over klikk på skipets navn.

«Sophia Amalia» til venstre (Foto: Alf van Beem) og «Hannibal» til høyre – kilde: Wolfmann
Hovedøya mot Lindøya – foto: B. Smaaskjær april 2021

Veien var blitt utbedret og hadde fått gatebelysning, som gikk helt opp til Kommandørboligen, i forbindelse med arbeidene som var gjort på øya siden forrige besøk – og i tillegg var det kommet et nytt flott toalettanlegg med handicap-toalett på båtforeningens område. Det var også kommet en helt ny vei som gikk opp mot klosterruinene, den får vi utforske neste gang vi er på øya.

Vanligvis pleier vi å spise medbragt niste på Kommandørboligens verandatrappa, men ikke så i år. Det var kommet nye leieboere i huset som nå ble benyttet som atelier og trappa var sperret av så det var bare å rusle videre.
Vi har andre «faste» plasser så vi ruslet videre og tok stia som gikk gjennom hvitveislia nedenfor Kommandørboligen ned til vika nedenfor Østre magasin.
Bordet som står ute på odden her er et populært sted, men heldigvis for oss var det ledig i dag.

Etter pause med medbragt niste og kaffe, ruslet vi videre opp til Østre magasin. Her oppe ved det gamle kruttmagasin var det skjedd endringer siden vårt forrige besøk.
Den gamle stien, som tidligere gikk igjennom muren rundt magasinet og over et område hvor det vokser sjelden vegetasjon, var nå stengt av og ny sti var lagt rundt på utsiden av muren.
Videre på stien nedover mot Østre kanonbatteri og Lindøysund var det tydelig at noen hadde tatt grep, stien var blitt «gjerdet inn» slik at du ikke lenger skulle gå utenfor stien og ødelegge leveområdene for de sjeldene plantene som hadde tilholdssted her.

Blåveis i skråningen bak Vestre store krutthus – foto: B. Smaaskjær april 2021

Vi kom etter hvert velberget ned på veien langs Lindøysund, også her var det skjedd ting siden vårt forrige besøk – noen hadde vist litt omtanke for veien i form av ny grus.
Da vi nærmet oss badestranda i Lindøysund dukket det også opp flere nye benker mellom gangveien og sjøkanten, men den aller største overraskelsen så vi først da vi kom fram til Området hadde virkelig fått mye omtanke siden vårt forrige besøk. Stranda var blitt utvidet og den hadde fått masse ny flott sand, det var bygget rampe for funksjonshemmede og nye gressletter var anlagt.
Det var også dukket opp noen picnicbenker i området ved Lindøysund magasin, og flere dukket opp innerst i bukta der veien opp til klosterruinene tar av.

«Jakt» på vårtegn som blåveis og hvitveis var en av grunnene for dagens tur til Hovedøya. Hvitveis hadde vi, som forventet, funnet i lia bak Kommandørboligen, blåveis derimot hadde vi kun sett noen få eksemplarer av i området der vi rastet og langs stia opp mot Østre magasin.
Tidligere år hadde vi sett blåveis i lia mellom Klosterkroa og Vestre store krutthus, i dag var det svært få blåveis i lia og vi måtte helt opp til krutt-huset og ned skråningen på baksiden for å finne noe som kunne ligne et blått-teppe.

Inngang til «tyskerhule» fra krigens dager – foto: B. Smaaskjær april 2021

Vi har tidligere gått en sti nede i sjøkanten her, men oppe i skråningen hvor vi gikk i dag har vi aldri vært tidligere – og jammen snublet vi ikke over inngangen til en tyskerhule som ble gjenopptaget i fjor vår.
Som det fremgår av bildet var åpningen liten, og i tillegg lå det masse stein og søppel i inngangen, så vi tok ikke turen inn – men på videoen under er det noen som har vært på besøk.

Etter over to timers innholdsrik rusletur opp og ned på Hovedøya var både to- og fire-beinte glade da vi entret båten og satte kurs mot Aker brygge.

Håper vi snart er tilbake!
Vinteren har vært lang og kald og våren har ikke vært stort bedre så hvitveisen har ikke kommet ordentlig i gang så vi har planer om en ny tur om en uke eller to.

Blåveis langs stia til Østre magasin – foto: B. Smaaskjær april 2021
Publisert i Reiseblogg | Merket med , , | Legg igjen en kommentar

Hvor ble det av våren?

Torsdag 11.mars 2021
Våknet i dag til full vinter – rundt 30 cm med snø var kommet ned i løpet av natta og det snødde fremdeles! Og jeg som håpet at Kong Vinter var fornøyd med den vinteren vi har hatt så langt i 2021! Men det er sant, selv om vi har hatt vinter med ned mot – 20 i stort sett hele januar har snøen uteblitt og jeg har kunnet gå i vinterjoggesko uten pigger.

I slutten av februar hadde vi til og med et besøk av sommeren med temperaturer opp mot
+ 15 noe som gjorde at påskeliljene, som jeg puttet i jorden i fjor, mente at det var tid for tittet opp rundt 20 februar. Etter noen dager med flott vårvær dukket det opp flere vårtegn i kassene på terrassen, så nå er også botaniske tulipaner og krokus på vei – og siden det igjen ble temperaturer på nattetid som minnet mer om vinter enn vår fikk de låne et pledd om natta slik at de ikke skulle fryse for mye. Får vel passe på de noen dager til så blir det vel vår om ikke så lenge.

Selv om det har vært noe kjølig om nettene de siste dagene har det vært praktfult påskevær om dagen og som vanlig har turfølget og undertegnede vært ute og ruslet.
Da våre faste kaffesteder for tiden bare har take-away og ellers er nedstengt som alt annet i Oslo har det blitt noen alternative turer de siste ukene. Slik også forrige lørdag, dagen hvor vi vanligvis rusler innom Baker’n på Helsfyr.

Det hadde tidligere i uka stått i lokalavisa at det var gått et steinras på turveien over Brattlikollen og at veien var sperret – og hva var da mer opplagt enn at turfølget og undertegnede måtte se med egne øyne hvorfor turveien som vi ofte bruker var sperret?

Den første sperringen ble forsert uten problemer – og vi så steinblokka som hadde sklidd ned på turveien og delvis sperret den – men vi hadde ingen ønsker om å gå tilbake samme vei som vi hadde kommet så vi fortsatte videre og det gikk greit helt til vi kom til sperring som var satt opp på den andre siden – den kan så vidt skimtes under skråningen på bildet under.

Oppstigningen fra turveien på Brattlikollen – foto: B. Smaaskjær 6. mars 2021

Her hadde de som hadde sperret stia virkelig gjort seg flidd!
Sperrebukkene var satt opp mellom fjellskråningen og gjerdet på yttersiden av turveien.
5-6 strips var brukt til å feste bukkene til gjerdet, et tilsvarende antall strips var brukt til å stripse bukkene til et tre som sto inntil fjellskråningene og sist, men ikke minst, bukkene var også stripset sammen med 5-6 strips – meldingen var klar: Her skal ingen komme seg i gjennom!

Med andre ord, full stopp og ingen mulighet til å komme seg forbi sperringa – og siden vi ikke var innstilt på å gå tilbake samme vei som vi var kommet var fjellskråningen eneste løsning! Torild måtte klatre opp først, da avstanden fra «bakkenivå» og opp til første «trappetrinn» var for stor for mine knær. Så krabbet jeg på knærne opp skråningen mens hun dro!
Knærne mine ikke var spesielt fornøyd med manøveren – og i ettertid har jeg blåmerker både på kne og under kneet – men vi kom opp og kunne fortsette turen vår etter en liten hvil på toppen av skråningen!

Vækerøstranda – foto: B. Smaaskjær 10. mars 2021

Et av de stedene hvor vi jevnlig har ruslet tur gjennom de snart 10 årene som Oscar har vært en del av turfølget er langs sjøen mellom Lysaker og Sjølyst.
Vår siste tur til området var før turfølget dro til Kanariøyene i midten av februar 2020. Vi hadde planlagt en ny tur for å se etter blåveis når Torild kom hjem fra Kanariøyene, men da var koronapandemien kommet til landet. Oslo var nedstengt og vi var blitt bedt om å ta minst mulig offentlig transport, og sant å si fristet ikke en lang busstur når alt var så usikkert.

Da det alltid er mange folk på strekningen, er dette en turen vi bare tar i ukedagene – og da stia, i tillegg går i åpent lende langs fjorden, er vi også avhengig av at været er på vår side.
Vi har snakket om en tur langs fjorden en god stund nå, det er igjen vår og blåveisen er kanskje på vei, men været har ikke helt vært på vår side, men onsdag da klaffet det og vi dro av sted.

Vækerøstranda – foto: B. Smaaskjær 10. mars 2021

En deilig dag! Med kaffe i sekken – vindstille og godt med sol – men ingen blåveis ennå, ikke en eneste liten knopp å se – vi får prøve igjen om 2-3 uker.

Publisert i Reiseblogg | Merket med | Legg igjen en kommentar

2021 – nytt år og nye muligheter

Ekebergsletta en januardag i 2021 – foto: B. Smaaskjær

Endelig er 2020 tilbakelagt – et svært spesielt år hvor vi på grunn av en verdens-omspennende pandemi fikk restriksjoner som styrte hvordan vi kunne leve livene våre.

I Oslo, hvor jeg bor, har smittetrykket vært høyt siden Covid-19 kom til landet i mars 2020 og i det meste av året som har gått har byrådet, i tillegg til restriksjonene som er kommet fra regjeringen og gjelder alle, gitt ekstra strenge føringer som har ført til nedstengt kultur- og uteliv som har ført til at mange har blitt permittert, mindre sosialkontakt og pålegg om reduksjon i bruk av offentlig transport. Vi har i perioder hatt mange stengte barnehager og skoler, og de som har vært åpne har brukt de grønne områdene i Oslo for alt de har vært verd.

Heldigvis er gemalen og undertegnede pensjonister, og med pensjon som kommer regelmessig inn på konto og «penger på bok» i tillegg, har restriksjonene ikke ført til økomiske utfordringer, men grunnet varierende smittesituasjon har vi måttet se langt etter aktiviteter som tidligere har gitt oss glede i hverdagen som kulturarrangement, restaurantbesøk i ny og ne og ikke minst reiser i inn- og utland.

Vanligvis tilbringer vi av helsemessige grunner to – tre måneder på Lanzarote rundt årsskiftet. I år er vi for første gang på ti år hjemme og savnet etter sol og varme og muligheten for å rusle rundt mellom vulkanene er sterkt.
Heldigvis har vinteren i Oslo-området så langt vært på vår side. Jeg har kunnet gå mine turer på veier/ stier uten is og uten fare for å skli, men rusleturene med Robert er utsatt på ubestemt tid da kulde gjør at kneproblemene forsterkes.

På rusletur i Lanzarotes spennende natur – foto: B. Smaaskjær januar 2020

Så langt gjennom pandemien har vi ellers levd som vanlig, og i tillegg holder vi avstand og vasker hender. Vi ser fram til det blir vår tur til å ta korona-vaksinen og håper på bedre tider slik at vi kan ta opp igjen de deler av våre liv som foreløpig ligger på is!

Publisert i Reiseblogg | Legg igjen en kommentar

November – og fremdeles ikke vinter..

Vi er i midten av november og lobeliaene på terrassen blomstrer fremdeles – foto: B. Smaaskjær 15.11.2020

Det har vært – og er – en varm og regnfull høst her i Oslo-området og oktober gikk over i historien som en svært våt måned med mer regn enn Bergen!

Vi er kommet til 15. november og nedbøren er noe redusert og selv på en overskyet regnfull dag ligger vi over «normal» temperatur. Så langt har vi hatt enkelte flotte dager der temperaturen har ligget godt over + 10.
I følge meteorologene ser det ikke ut til at kong Vinter kommer på besøk med det første, temperaturen vil holde seg godt over null og nedbør vil fortsatt komme ned ferdigmåket.

Vet ikke helt om jeg syns det er Ok eller ikke..
Litt snø ville ha gjort det lysere og triveligere ute, noe jeg ville satt stor pris på nå når det er så trist og mørkt, men kulde nå som det er så vått og sleipt i skauen vil gjøre allerede glatte stier farlig isete – og i tillegg vil det bli fare for is på fortauene.
Jeg vil helst ha noen dager med fortsatt plussgrader og uten regn slik at skogbunn får mulighet til å tørke noe opp før eventuelt kulde og snø kommer min vei.

Allerede «julelys» på terrassen – foto: B. Smaaskjær 15.11.2020

Ikke mye å glede seg over om dagen med koronaspøkelse hengende over oss og en mer eller mindre nedstengt by med anbefalinger om å redusere omgangen med andre og holde seg mest mulig hjemme, så for å lyse opp litt for oss selv og omgivelsene ble terrassens lyslenke hengt opp allerede før vi var kommet til midten av november!

Vi kan ikke klage for vi har ingen underliggende sykdommer, i hvert fall ikke som vi vet om, så vi lever stort sett som før – og Marielle og Michael har fått fred og så vi trenger ikke uroe oss for dem.
Etter at mamma og svigermor begge gikk bort for 5 år siden er kontakt med familien på min side sporadisk og på Roberts side ikke eksisterende – og vennekretsen har krympet i løpet av årene som har gått og består nå av to par som begge bor i nærmiljøet.

Bortsett fra turfølget, som er innom til kaffe og røyk på terrassen etter morgenturen med Oscar stort sett hver dag, ser vi ikke resten av vennekretsen så ofte, men alle ble trommet sammen for å feire Roberts fødselsdag tidligere i november. Middag på Kværnerbyens nye «nabolags»-restaurant og en drink på terrassen etter på var kjempekoselig.

Turfølget og undertegnede går fremdeles morgentur med Oscar, men mine kneproblemer førte til at jeg måtte redusere antall turer fra syv til fire tidligere i høst.
Redusert antall turer, samt trening spesifikk av knærne tre ganger i uka, har gjort at knærne nå er mye bedre. Smerten er nesten borte så knærne holder meg ikke lenger våken om natta.

Jeg savner den daglige turen, men er usikker på om jeg skal ta sjansen på å øke turfrekvensen igjen, det blir i hvert fall ikke før til våren når det igjen blir mulig å gå tur i skauen uten å risikere bein og armer!

Rosene blomstrer fremdeles på Etterstad – foto: B. Smaaskjær 14.11.2020




Publisert i Reiseblogg | Legg igjen en kommentar

I ukjente trakter..

Alnsjøen – foto: B. Smaaskjær 18. september 2020

Jeg har i lengre tid tenkt på å ta med meg turfølget på tur rundt Alnsjøen i Lillomarka, men det har bare blitt med tanken …

Jeg har gått tur i området to ganger tidligere, men det er mange, mange år siden. Siste gang i slutten av 80-årene da jeg gikk på Norges kommunal- og sosialhøgskole som holdt til i bygningene som i dag huser Apalløkka skole og det jeg husker fra den gang var snauhogst.

Med andre ord;
dårlige minner fra rundt 30 år tilbake i tiden og det at jeg ikke husket hvordan terrenget rundt vannet var har gjort at jeg ikke har tatt sjansen.
Hva gjorde at jeg nå bestemte for å ta en ny tur? Jo, en samtale med Magnus, min nye frisør!, det viste seg at han bodde på Ammerud og at han likte å gå tur i nærområdet.
Siden jeg i flere år hadde syslet med tanken om en ny tur rundt Alnsjøen spurte jeg om han var kjent i området og det var han, og han kunne anbefale området.

Vesletjern, lite koselig tjern ved stiens begynnelse på Apalløkka – foto: B. Smaaskjær 18. september 2020

Alnsjøen, som fikk tilbake sitt gamle navn i 1991 (tidligere Alunsjøen), er hovedkilde til elva Alna og vannet er oppkalt etter elva, hvis navn man tror er avledet av det norønske ordet ǫln, som betyr albue, noe som referer til de mange svingene i Alnas elveløp gjennom Groruddalen.

Etter noe research på internett fant jeg et kartskisse med inntegnede stier og kunne på basis av denne beregne sånn røflig at turen ville bli på rundt 6 km.
Ut fra vanlig fart på våre skauturer regnet jeg med at vi ville bruke rundt 3 timer på turen og fredagsmorgen satte turfølget og undertegnede seg i bilen og kjørte opp til Ammerud med oss hadde vi fint vær med passe turtemperatur, sekk med niste og drikke.

Vesletjern, tjernet ved stiens begynnelse, var tidligere et «myrhull», etter opprydning i tjernet og i området rundt i 2012 fremstår det i dag som en liten idyllisk perle med svaberg, sandstrender og mange picknickbenker spredt rundt i terrenget.

Idyll ved Vesletjern – foto: B. Smaaskjær 18. september 2020

Etter rundt en km på den blåmerkede stien fra Vesletjern kom vi fram til et stiskill hvor vi valgt stien mot Linderudkollen videre.

Vi erfarte snart at terrenget rundt Alnsjøen, som er en av Oslos drikkevannkilder, var svært kupert, det gikk mye opp og ned og i tillegg var stia enkelte steder, spesielt i bakkene, svært dårlig med mye stein og trerøtter.
Ikke akkurat terreng for mine knær, gjett om jeg var glad for at jeg hadde husket å ta med meg stavene mine – jeg hadde ikke hatt en sjans uten!

Vannet er inngjerdet, og stia går et stykke opp i terrenget slik at vi bare fikk spredte glimt av vann – og enkelte koselige plasser i vannkanten.
Så plutselig, rundt 2 km fra Vesletjern, etter å ha forsert en svært steinete nedoverbakke var skogen plutselig borte og vi kunne endelig se noe mer av Alnsjøen enn bare glimt gjennom trærne!

Alnsjøen! Endelig etter rundt 2 km – foto: B. Smaaskjær 18. september 2020

Oscar, som enkelte ganger kan virke noe småengstelig ved at han går «i beina våre» når vi går tur i tett, ukjent granskog, likte seg godt i terrenget rundt Alnsjøen. Han svinset fram og tilbake og satte tydelig pris på en noe glisset granskog med mosegrodd skogbunn og en god del falne trær.

Moselagt skogbunn – foto: T. Hammer 18.september 2020

I området rund Alnsjøen ble det tidlig på 1700-tallet funnet kobbermalm og det var sporadisk gruvedrift fram til 1898. Det er fremdels mulig å finne tydelige spor etter driften i området. Vi gikk forbi informasjonsskilt som henviste til Rødtvetgruva rett før vi kom fram til det åpne området på bildene under, i følge opplysninger jeg har funnet på nett kalles området «Kavringen».

«Kavringen», den hvite bygningen på den andre siden er damhuset – foto: B. Smaaskjær 18. september 2020
Parti med brukbar sti langs Alnsjøen – foto: B.Smaaskjær 18. september 2020

Kartutsnittet jeg hadde funnet på nett viste at det var mange umerkede stier i området mellom den blåmerkede stia vi gikk på og Svartkulp, og av turomtalen fremgikk det at vi måtte på oversiden av Svartkulp for å komme oss ned til Alnsjøen.
Hadde jeg vist det som den nye kartskissen under viser, hadde vi valgt stia langs Alnsjøen og krysset bekken mellom Svartkulp og Alnsjøen nedenfor Svartkulp, noe som hadde spart oss for en km eller to!

Kartutsnitt – vår rute med blått.

For å korte ned noe på avstanden til det jeg trodde var eneste krysningspunkt, valgte vi en umerkede sti som gikk rett gjennom området.For å korte ned noe på avstanden til det jeg trodde var eneste krysningspunkt, valgte vi en umerkede sti som gikk rett gjennom området og kom etter hvert ut der turveien mellom Ammerud og Linderudkollen krysset blåmerket sti mellom Lilloseter og Linderudkollen.

En ting var flott med å komme ut akkurat der vi kom – picknik-bord!
Vi hadde gått 2,5 km, men det kjentes som flere mil og vi var både tørste og sultne, så det var deilig å endelig finne et sted hvor vi kunne sette oss ned – niste og kaffe kom raskt på bordet.

Oscar var også sulten – foto: T. Hammer 18. september 2020

Hard, jevn grusvei er ikke akkurat første valg så jeg var ikke særlig lykkelig for at vi hadde kommet ut på en turvei, men for å komme oss tilbake til Apalløkka og bilen hadde jeg ikke noe særlig valg så det var bare å gå!

Vi kom ikke mange meterne før vi oppdaget noe spennende oppe i skråningen ovenfor veien. Store hull i fjellveggen, gruveganger; rester etter Linderud gruver og gruvedriften som hadde vært i området tidligere.

Linderud gruver – foto: B. Smaaskjær 18. september 2020

Tilbake nede på veien viste det seg at veikantene heldigvis var tilnærmet lik en litt ulen sti så knærne var sånn tålelig fornøyde da vi etter rundt en km oppdaget at Svartkulp lå nedenfor den bratte veiskråningen.
Fra veien så vi at det gikk en brei sti ned til tjernet og vi håpet at dette var en sti vi kunne følge i stedet for veien. Men noen sti langs tjernet nedover mot Alnsjøen var det ikke, men det var en flott liten rasteplass, men dessverre ingen steder å sitte for oss som begynner å dra på årene og har problemer med å sitte rett på bakken.

Svartkulp – foto: B. Smaaskjær 18.09.2020

På vei ned til Svartkulp oppdaget vi en sti i fjellveggen, så da vi gikk opp igjen valgte vi å prøve denne stia i stedet for å fortsette videre på turvien.
Så da ble det ny klatring på oss, denne gang opp på Breisjøhøgdene, deretter ytterligere noen km gjennom tildels tett skog uten et glimt av vann – før det plutselig glimtet i vann i lysningen foran oss – vi var endelig framme i enden av veien som gikk langs demningen.

Endelig så vi slutten på turen, bare litt over en km igjen, men først en liten pause for slitne turgåere på to og fire bein!
Heldigvis fant vi en benk utenfor det gamle klubbhuset til Lillomarka O-lag hvor siste rest av medbragt kaffe smakte kjempegodt – og slitene bein fikk en pause.

Må si vi var lettet da vi etter 4 timer igjen kom fram til Vesletjern!

Selv om terrenget var kupert og stiene ikke alltid like bra, ga turen på tilsammen 6,5 km mersmak og vi kommer igjen, men neste gang blir nok turen en km eller to kortere da vi nå vet at vi kommer over bekken mellom Svartkulp og Alnsjøen – og at vi ikke trenger å klatre opp på Breisjøhøgdene for å komme ned til Alnsjøen.

Endelig Vesletjern! – foto: B. Smaaskjær 18. september 2020
Oscar på tur – foto: T. Hammer 18.september 2020
Publisert i Norge, Oslo | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar