Kværnerbyen – mitt paradis!?

17. mai sier kalenderen – hele Norges fødselsdag, gratulerer så mye til dere alle fra meg i Kværnerbyen!

Feiringen av nasjonaldagen har vært spesiell i år, ingen barnetog eller store forsamlinger av feststemte mennesker, det hele bærer preg av tiden vi lever i om dagen; korona og myndighetenes oppfordringen om å holde avstand for å begrense smitte. Heldigvis har værgudene vært på vår side i dag, noe kjølig, men stort sett pent vær, noe Kværnerbyens beboere har satt pris på.



Kværnerbyens ca 1800 boenheter er endelig ferdig bygget, og i dag bor det rundt regnet +/- 3 500 mennesker her. En stor andel av Kværnerby-beboerne er mellom 0 – 12 år, og en god del av av de yngste bebeboerne med foresatte har vært å se rundt vannspeilet vårt i dag med flagg og is. Både kafeen og kiosken på torget her har vært åpent og det har vært godt besøk i løpet av dagen – og vi har hatt besøk av Vålerenga musikkorps.

Det vil ta 12 1/2 år fra vi flyttet inn som de første i desember 2007 til siste bolig står ferdig sommeren 2020. Noe byggearbeid gjenstår fremdeles; forretningsbygget Oslo K som har reist seg ved Svartdalstunnelen og Lodalsbroene er lovet ferdig i løpet av 2020 og er nå klart for innvendig arbeid.
I den andre enden av området, der det gamle administrasjonsbygget ligger ved siden av Vålerengatunnelen, vil deler av den gamle bebyggelsen bli revet og erstatttet med ny bebyggelse som, hvis alt går etter planene, skal huse et skolebygg, kontorer og publikumsområder. Foreløpig krangler Plan & bygningsetaten med OBOS om utformingen av «tårnet» til venstre på nybygget.

Turbinveien 2-4 – framtidig utforming av «skolebygget»

En ting er sikkert, når arbeidet med bygget i Turbinveien 2-4 starter opp vil det skape adkomstproblemer både for fotgjengere, biltrafikk og buss så det blir spennende å se hva som skjer og hvor lang tid det går før noe skjer.

Også på «baksiden» av Kværnerbyen – på Jøtul-tomta i Enebakkveien – er det planer om utbygging. Så langt har planer versert mellom Plan- og bygningsetaten og utbygger siden 2007, uten at enighet har vært oppnådd grunnet kommunens ønske om at Alna skulle åpnes gjennom Kværnerbyen. Tanken om full åpning av Alna er nå forlatt og nye planer er innsendt i april 2020 så det gjenstår det å se om det blir enighet denne gang.

I de nye planene er det planlagt en delvis åpning av Alna og blokkbebygelse i stedet for punkthusene i den forrige planen. Jeg må si at jeg liker den nye planen, og jeg håper de blir enige denne gang slik at området, som i dag består av stygge og dårlig vedlikeholdte fabrikkbygg, kan omformes til idyllen på bildet under.

Planen for Jøtul-tomta i 2020

Jeg/vi trives i Kværnerbyen og angrer ikke på at vi solgte huset på Lørenskog og flytttet hit. Men det er ikke til å stikke under en stol at å bo midt i utbyggsområdet i over 12 år har tatt på!

Lurer på hvordan Kværnerbyen vil bli uten byggestøy og – støv?
Årets sommer, når den kommer, vil bli ganske uvanlig, i hvert fall på vår side av Kværnerbyen. Vi skal nyte den i fulle drag – til neste år har kanskje arbeidene på Jøtul-tomta startet opp og da er det på’n igjen…

Publisert i Reiseblogg | Merket med , | Legg igjen en kommentar

Stolpejakta er begynt…

Turfølget ett eller annet sted på Mortensrud – foto: B. Smaaskjær 16. april 2020

Grunnet unntakstilstanden som følge av koronapandemien har flere av de ansvarlige for utsetting av stolpene i Oslo-området vært flinke til å snu seg rundt slik at det i år ble en svært tidlig start på Stolpe-sesongen!

Allerede 1. april ble de første kartene sluppet i Oslo nord, en måned før vanlig slipp. Siden myndighetene hadde gått ut med oppfordring om minst mulig bruk av offentlige transport, og de fleste stolpene på utlagte kart var på vestkanten, var stolpene så langt utenfor vår rekkevidde.

Ruinparken i Gamle Oslo – foto: B. Smaaskjær 10. april 2020


Heldigvis var 11 av de utlagte stolpene i Oslo sentrum så turfølget og undertegnede var ikke vonde å be og allerede palmesøndags morgen var vi i gang med jakten i Oslo sentrum!

Siden alle ølkraner i Oslo ble stengt 21. mars, noe som førte til at det meste annet også ble stengt, håpet vi at vi ville ha Oslo sentrum for oss selv og det stemte!
Ingen ting var oppe, ingen kaféer, ingen kiosker – og på vår tur gjennom sentrum med utgangspunkt Rådhuset, hvor vi plukket med oss 11 stolper, møtte vi kun en håndfull mennesker.

8. april ble kart over Gamle Oslo med 22 stolper lagt ut og stolpejakt ble en del av våre ukentlige mandagsbesøk på Dock på Sørenga.
11. april ble det lagt ut kart med 25 stolper på Mortensrud og torsdag i forrige uke bestemte turfølget og undertegnede seg for å gå på stolpejakt på Mortensrud. Tre turer ble det, de ti siste stolpene sto for tur i dag.

Sti gjennom ulent lende på Mortensrud – foto: B. Smaaskjær 22. april 2020

Mortensrud var ukjent terreng for oss og vi har gått gjennom skogsområder med tett skog og fjellrabber, industriområder og områder med både blokk- og småhusbebyggelse.

Spesielt ble vi overrasket over området hvor vi gikk i dag, koselig småhusbebyggelse med store grønne friområder, de fleste med lekeplasser, og gangveier på kryss og tvers – og rett bak husene som lå nærmest E6, et stuppbratt skogsområde hvor stiene var både bratte, smale og kronglete og i tillegg fulle av røtter, med andre ord ikke akkurat passende for mine vonde knær!
Uten hjelp fra turfølget hadde jeg hatt store problemer med å komme meg ned de bratteste skråningene.

Friområde med lekeplass mellom småhusbebyggelse på Mortensrud – foto: B. Smaaskjær 22. april 2020

Som vanlig på våre ekspedisjoner hadde vi med oss medbragt niste, men siden både turfølget og undertegnede trives best i skyggen når det er så varmt som det har vært de siste dagene, så det lenge ut til at vi måtte ta lunsjen hjemme.
Men endelig, etter å ha funnet alle stolper, gått i over to timer og med bussen ventet på oss rett over veien, fant vi endelig et picknicbord i skyggen!
Skal si den medbragt lunsjen, som alltid består av det samme: polarbrød, baconost og spekeskinke – smakte.

Etter en velfortjent rast trasket vi over veien og tok bussen hjem – velfornøyde og slitende alle tre.

Og om en dag eller to fortsetter nok stolpejakten, så langt har vi 16 kart med tilsammen 336 stolper å velge mellom – og 1. mai kommer det ennå flere!

Lunsjbord for turfølget på Mortensrud – foto: B. Smaaskjær 22. april 2020
Publisert i Reiseblogg | Legg igjen en kommentar

Våren er på vei…

Våren er på vei – foto: B. Smaaskjær 7. april 2020

Hei og velkommen innom!

Endelig ser det ut til at våren har funnet ut at det er på tide å komme ordenlig i gang.

På terrassen er krokusen for lengst avblomstret – og det er kommet mange nye skudd på syrinhortensiaen som jeg klippet ned da jeg kom hjem fra Lanzarote.
Skuddene begynner å bli store og akeleiefrøstjerna, som står i krukka ved siden av, er alt 15 cm høy.

Og i krukka med botaniske tulipaner, som jeg satte ned for 2 år siden, er det så langt kommet 20 nye skudd og jeg kunne i dag telle 5 knopper. Jeg hadde egentlig begynt å lure på om tulipanene var gått dukken.
Krukka ble satt bort etter blomstring i fjor, og siden tulipanene kom nesten samtidig med krokusene i fjor trodde jeg at det skulle være nye skudd i krukka – krokusen var jo kommet langt – da vi kom hjem fra Lanzarote for snart en måned.
Men i krukka var det ingen skudd da jeg så etter og etterpå har krukka stått bortgjemt i et hjørne.
For et par dager siden kom jeg ved en tilfeldighet til å kaste et blikk opp i krukka og da var det endelig liv der så nå har den fått plass ute ved rekkverket slik at den får littt sol og varme. Bilde av fjorårets krukke under, blir spennende å se hvor mange det blir i år.

Fremdeles er vi bare i begynnelsen av april og været i månedens første dagene har vært brukbart, men noe kjølig med sur trekk og kuldegrader om natta.
Ute i naturen har knoppene på trærne etter hvert blitt store, og de to-tre siste dagene har vi heller ikke hatt nattefrost.

Turfølget og undertegnede har noen faste turmål gjennom uka, blant annet har Søylehuset kafe oppe på Ekeberg vært fast turmål hver fredag helt siden Oscar kom inn i familen for snart 9 år siden.
Søylehuset har vært stengt siden 12. mars og gleden var derfor stor da de før helga postet innlegg på Facebook om at de ville gjenåpne lørdag 4. april etter å gjennomført nødvendige tiltak for at kafeen skal være et trygt sted for ansatte og gjester.


Da vi regnet med at det ville bli «folkevandring» til Søylehuset søndag, og mandag er fast turdag til Dock på Sørenga, ble det bestemt at tirsdagsturen skulle gå til Ekeberg og slik ble det. Våknet til klar blå himmel og strålende sol, og da turfølget hadde en avtale midt på dagen, var vi på vei mot Ekeberg allerede klokka 1/2 10.

Gryende vår i Ekeb ergskauen – foto: B. Smaaskjær 7. april 2020

Så tidlig var vi ute før de fleste og vi nøt å rusle gjennom en morgenstille Ekebergskauen hvor fuglene sang og ekornene lekte i trærne.
Siden det var 4 uker siden sist vi gikk der, og vi ikke hadde sett antydning til hvitveis da vi var på Brannfjell for en uke siden, var vi spent på om hvitveisen hadde begynt å titte fram.

Vi måtte ikke lete etter den!
Grunnet dårlig tid på grunn av turfølgets avtale, tok vi bussen opp til Ekeberg camping og gikk på stiene som går gjennom skauen. Skogbunnen langs stia var et tett grønt teppe av hvitveis, men da sola ennå ikke var kommet ned på skogbunnen hadde knoppene ennå ikke åpnet seg da vi gikk forbi.
Flere steder hadde også bladene på trærne så smått begynt å titte fram, som på bildet øverst i innlegget.

Søylehuset kafe på Ekeberg – foto: B. Smaaskjær 7. april 2020

Vel framme på Søylehuset viste det seg at vi var altfor tidlig ute. I innlegget vi hadde sett på Facebbok sto det at de åpnet klokka 10, men da folk flest ikke var så tidlig ute var åpningstiden endret til klokka 11.
Men da de som driver stedet var til stedet, og vi har vært trofaste gjester gjennom så mange år, ble det likevel servering på oss selv om klokka bare var så vidt 10.

Ikke så enkelt å ta blde av Oscar, turfølget i Ekebergskauen – foto: B. Smaaaskjær 7. april 2020

Etter nystekte vafler og varm kaffe ruslet vi tilbake samme veien vi var kommet.

Nå hadde hvitveisen våknet til liv, mengder av hvite stjerner kranset stia.
Også folk hadde våknet og nå strømmet de til!

Vi var ikke lenger alene så det var på høy tid å komme seg hjem!

Publisert i Reiseblogg | Legg igjen en kommentar

Siste dag i mars ..

Det er flott på Brannfjell!  Foto: B. Smaaskjær mars 2020

Mars måned går mot slutten, det ble en måned ulik alle andre jeg har opplevd!

Selv om vi var i utlendighet hadde vi fått med oss at et ukjent influensavirus var skyld i en epidemi «et eller annet sted» i Kina, og vi hadde så vidt kommet oss hjem fra 9 uker på Lanzarote da alarmen for alvor gikk her hjemme – «korona-viruset» var kommet til Europa. Og etter det har ingenting vært som vanlig.

Her hos oss i Kværnerbyen er, enn så lenge, alt bra og vi tar hver dag som den kommer og prøver etter beste evne å leve slik vi gjorde før unntakstilstanden lammet landet.
Med andre ord dagens høydepunkt, morgenturene med Oscar & turfølget, er fremdeles en rutine som opprettholdes, men mange av våre faste «vannhull» er stengt som en følge av myndighetenes restriksjoner. I Svartdalen, vår nær-skog, er det «folkevandring» og stia er smal, med få muligheter til å gå utenom hvis du møter noen, så den holder vi oss unna.

Siden knærne mine ikke liker asfalt, prøver vi så langt det er mulig å gå turer i de nære skogsområdene som Ekebergskråningen og Brannfjell. Dagens tur i nydelig vårvær gikk til Brannfjell,  og selv om vi gikk utenom hovedstiene møtte vi betydelig flere ute på tur enn det vi pleier å møte.

Turfølget fikk endelig Oscar til å posere! Foto: B. Smaaskjær mars 2020

Siden det er ganske mange høydemeter mellom Kværnerbyen og Ekebergsletta er det alltid buss på første etappe, så også i dag. Vanligvis pleier vi å ta 34-bussen til Ekeberg hageby og klatre opp til Brannfjell derfra – og så ta 74-bussen fra Ekeberghallen hjem igjen til Kværnerbyen.
I dag valgte vi å ta 74-bussen til Brannfjellet skole/ Bekkelagshjemmet og i stedet satse på buss fra Simensbråten og ned til Kværnerbyen.

I dag var vi heldige og fant en smal sti rett over krysset ved skolen. Selv om stia var kronglete og dårlig, og gikk mye rundt seg selv, var det koseligere – og bedre for mine knær – enn å rusle opp fortauet langs veien som vi har gjort tidligere.

Piknikbenken vi vanligvis bruker ved «Svarta» var opptatt av en storfamilie da vi kom fram i dag så da ble det til at vi klatret opp i «høyden» på den andre siden av tjernet hvor vi fant en naturlig benk – koselig med en litt annen vinkel på «Svarta»!

Stakkars furu! Ser ut til at den har fått gjennomgått! Foto: B. Smaaskjær mars 2020

Som sagt hadde vi tenkt å ta 34-bussen fra Simensbråten ned til Kværnerbyen når vi skulle hjem, det ble ikke helt som planlagt.
34-bussen hadde akkurat gått da vi kom til Simensbråten og det var 10 minutter til neste avgang. Å vente er ikke turfølget og undertegnedes sterke side og da det ikke er så langt i luftlinje mellom Simensbråten og Kværnerbyen ruslet vi over veien og klatret ned den bratte, steinete stien som går mellom Simensbråten og Utsikten nede i Valhallveien. Derfra ruslet vi gjennom bebyggelsen og ned til Kværnerbyen.

Regner med at vi brukte noe mer enn 10 minutter på vår vei ned, men det var likevel oppløftende å se at 34-bussen sto på Kværner bussholdeplass da vi gikk forbi!

Go’gutten poserer med Svarta i bakgrunn. Foto: B. Smaaskjær mars 2020

Vel, knærne mine satte ikke pris på klatreturen fra Simensbråten og ned til Kværnerbyen, til det er stia for bratt og steinete, men det går over! Noen timers hvile så regner jeg med at de er klare for nye utfordringer.

Tusen takk for at du ble med på tur!
Og i morgen er det april, våren er i anmarsj – og jeg håper at vi alle snart kan se lysere tider i møte.

Ta vare på deg selv i disse unntakstider så ses vi snart igjen.

Publisert i Reiseblogg | Merket med , | 1 kommentar

På tur, aldri sur – selv om vi nesten blåste bort!

I følge kalenderen har vi rundet midten av mars og våren er fremdeles tilstede her i Oslo-området . Som nevnt tidligere her på bloggen var det store nye skudd på krokusene da vi kom hjem fra Lanzarote i midten av februar. Nå har det også kommet nye skudd på akeleiefrøstjerna som jeg plantet i fjor – og da jeg tok en nærmere titt på syrinhortensiaen var det jammen mange nye skudd på den også!
Siden det var sykdom på hortensian i fjor så den litt «rar» ut så jeg har klippet den helt ned og håper den kommer igjen fra rota.

I fjor hadde jeg også en krukke hvor jeg hadde lagt ned botaniske tulipaner og krokus lagvis, men av en eller annen grunn har hverken krokus eller tulipaner kommet igjen i år.

Krokusene i krukka hvor syrinhortensiaen står – foto: B. Smaaskjær17.03.2020

Selv om verden p.t er midt i en krise, som ingen vet hvor ender, prøver turfølget og undertegnede å leve så normalt som mulig og vi tar fremdeles våre daglige morgenturer med Oscar. I dag var det lovet brukbart vær – og da de fleste av «vannhullene» i vårt nærmeste turområde har lukket dørene på grunn av coronaviruset – pakket vi sekken med kaffe og niste, krabbet inn i bilen og satte kurs mot Grorud og Steinbruvannet!

Nede i Oslo sentrum har det knapt nok vært et snøkorn å se denne vinteren så vi dro gladlig i vei i de samme joggeskoene som vi vanligvis går tur i. Ingen av oss tenkte på at Steinbruvann ligger mye, mye høyere enn Oslo sentrum så vi ble ganske overrasket for rundt vannet var det delvis vinter!
Spesielt var det mye is på vestsiden av vannet der hvor hovedskiløypa går vinterstid.

Vinterføre! Stedvis svært glatt og sølete på veien rundt Steinbruvann – foto: B. Smaaskjær 17.03.2020

Ikke bare var det vinter oppe i høyden, men værgudene hadde nok ikke sett værmeldingen heller for på Grorud var det mørke skyer og ganske kraftig og iskald vind!
Men vi kom oss etterhvert inn til piknikbenken i nordenden av Steinbruvann – vårt faste stoppested på disse kanter – hvor det blåste iskaldt fra alle kanter! Siden vi hadde bestemt oss for å kose oss akkurat her i enden av Steinbruvann fant vi fram medbragt duk, kaffe og niste og rigget oss til så godt vi kunne selv om vi fikk frostskadede fingre og holdt på å blåse bort!

Kaldt var det, men polarbrød med skinkeost og spekeskinke, vanlig turniste når vi er ute og rusler på skautur, smakte som vanlig godt!
Oppholdet i enden av vannet ble en god del kortere enn det som var planlagt og vi var svært spente da vi tok fatt på turen tilbake til parkeringsplassen.
Er fremdeles mye is på veien som går på østsiden av vannet? Det er mange bratte bakker gjennom skauen, vil vi i det hele tatt komme oss fram eller må vi snu og gå tilbake samme vei som vi var kommet?
Det gikk bra! Is var det, men den var råtten og ikke polert som isen i de gamle skiløypene på vestsiden, så vi fikk fotfeste så vi kom oss opp bakkene.

Og jammen ble det ikke små gløtt i skylaget også slik at sola tittet fram nå og da!
Så da vi oppdaget at det sto en piknikbenk i le ved silhuset på damanlegget tok vi en siste kaffekopp der før vi dro hjem.

Både Oscar og jeg fikk «bakover»sveis i nordenden av Steinbruvann – foto: B. Smaaskjær 17.03.2020
Publisert i Reiseblogg | Merket med , | Legg igjen en kommentar