Rusletur Malmøya rundt

Praktfull utsikt mot Solvik camping og Malmøykalven fra Hallingåsen på toppen av Malmøya!
– foto: B.Smaaskjær 9. juli 2020

Grunnet varmen i juni ble turfølgets stolpejakt lagt på is i siste halvdel av juni i påvente av mer normale sommertemperaturer.

Nå er vi snart halvveis i en kjølig og regnfull juli måned – og stolpejakten ligger fremdels på is, nå på grunn av ustadig vær med tildels kraftige regnbyger.
Hvorfor? Fordi stolpene vi jakter ligger i skauen og vi setter pris på å kunne gå noenlunde tørrskodd i joggesko når vi er ute.

Heldigvis har vi andre flotte turområder i passe avstand for en rusletur med Oscar og denne uka falt valget på Malmøya.

Samme utsikt som over, den falt i smak i oktober 2016 også! – foto: B. Smaaskjør oktober 2016

Som det framgår av bildene over har vi vært der før, men vi hadde helt glemt hvor bratt og ulent terrenget var der stia gikk og kanskje det var like bra for ellers hadde det vel ikke blitt noen ny tur med mine vonde knær!

Jeg må erkjenne at research før vår første tur på Malmøya i oktober 2016 var dårlig og derfor brukte vi egen bil. Vi oppdaget ganske raskt at det ikke var et lurt valg, det var allerede den gang mangel på parkeringsplasser slik at vi måtte parkere på Ormøya og gå det siste stykket over til Malmøya – og vel framme ved stistart på Malmøya opptaget vi at stia gikk opp fra bussholdeplassen!

Så denne gang var valget lett, det måtte bli buss!
Etter å ha konferert med Ruter fant jeg ut at bussturen tok 15 minutter fra Bjørvika, og avgang fra Bjørvika korresponderte med ankomst for bussen fra Kværnerbyen. Det var bare å rusle over gata og hoppe på Malmøya-bussen, med andre ord total reisetid på til sammen 30 minutter helt inna for og ikke noe å klage på!

Det eneste aberet var at bussen bare gikk en gang pr time, så for å være på den sikre side avtalte jeg med Robert at vi kunne ringe han hvis vi så at vi ikke rakk fram til bussholdeplasen i tide.

Etter en bratt oppstigning via mange trappetrinn fra endeholdeplassen for buss 85 ved broa over til Malmøya, kommer vi opp til Nordre Malmøya naturreservat med frodig underskog og store, gamle furuer. Naturreservatet (naturminne vernet i 1979) omfatter store deler av Malmøya og vegetasjon og dyreliv er fredet.

Noen hundre meter etter at den strabasiøse oppstigningen er unnagjort munner stia ut i Høyboveien og turen fortsetter videre gjennom veletablert boligområde med flotte, velholdte hus langs Barnålveien.
I følge opplysninger funnet på internett skulle Barnålveien etter en stund ta en skarp høyresving før den begynner å gå nedover mot sjøen og på dette stedet skulle vi ta av opp en bratt umerket sti langs et hvitt gjerde.

Malmøya – rød merking viser hvor vi gikk – totalt ca 5-6 km

Vi fant stia uten problem og igjen bar det rett oppover!, denne gang til øyas høyeste punkt – Hallingåsen med flott panoramautsikt.
Fra toppen gikk det som vanlig fra høyder – nedover. Høyden var ganske bra fordelt så nedstigningen skapte ingen problem for mine knær så vi ruslet uiten problem gjennom tett vegetasjon ned til Malmøyveien og bebyggelsen. – og etter hvert Skinnarbakken og skiltet som viste vei til Solvik camping.

Klatring opp og ned på stier i ulent terreng syns knærne mine er helt ok, men bakken ned til Solvik camping skulle de gjerne vært foruten!
Som vanlig ned bratte asfalterte bakker gikk jeg i ZIK-ZAK, men knærne var ikke mye fornøyd da de kom ned.

Malmøya – for en gangs skyld en tildels flat sti – foto: B.Smaaskjær oktober 2016
Tak over stia – det var så grønt og frodig oppe i høyden! – foto: B. Smaaskjær 9. juli 2020

Nede ved campingen tok vi fatt på kyststien, og som vanlig på Malmøya startet stia med klatring. Den første delen gikk i bratt terreng på baksiden av noen hytter som lå nede ved sjøen på tildels svært ulent sti så man måtte passe på hvor man satte ned beina.

Mange snubletråder! Best å følge med hvor man setter beina – foto: B. Smaaskjær 9. juli 2020

Stia følger kystlinja gjennom naturreservatet her sør på Malmøya, men da terrenget er bratt og ulent den går den til å begynne med på en smal hylle et godt stykke oppe i fjellskråningen.

Etter å ha klatret Malmøya opp og ned i rundt 2 timer kunne vi tenke oss en rast og vi var på utsikt etter en mulig rasteplass, men så langt var det alt for bratt ned til vannkanten.

På vei langs Mostranda til Flisbukta – foto: B. Smaaaskjær 9. juli 2020

Etterhvert åpnet terrenget seg opp, buskaset som hadde kranset stia tidligere forsvant og stia gikk ned mot vannkanten

– og endelig fant vi et sted hvor vi kunne raste!

Endelig et sted å ta en rast – Malmøykalven i bagrunnen – foto: B. Smaaskjær 9. juli 2020
Se å bli ferdig Berit! Jeg er så sulten! – foto: T. Hammer 9. juli 2020

Etter en velfortjent pause fortsatte vi videre og tok stia som gikk gjennom et lite skogsområde opp til Korallveien og snart var vi igjen tilbake på Malmøyveien og krysset hvor vi tidligere på dagen hadde gått ned til Solvik camping.

Nå fortsatte vi Malmøyveien et stykke videre før vi kom fram til en gangvei med navnet Svinten som gikk ned til Sundveien, og deretter fulgte vi Sundveien tilbake til bussholdeplassen ved Malmøysundet bro. 

Og jammen passet det ikke med bussen også! Må si vi timet det bra, 10 minutter å vente, så Robert slapp og hente oss.

Knærne mine var slitne, men ellers fornøyd, så det er mulig at det blir en tur nr 3 en gang i framtiden!

Malmøya – bilder fra vår forrige tur i oktober 2016 – foto: B. Smaaskjær
Publisert i Reiseblogg | Merket med , , | Legg igjen en kommentar

Stolpejakt i ukjent terreng

Turfølget på vei til rasteplassen ved Trollvann – foto: B. Smaaskjær 11. juni 2020

Turfølget holder for tiden på å utforske nytt spennende turterreng godt utenfor vårt vante turområde.

Vi var ikke vanskelige å be da vi oppdaget at Stolpejakten hadde innlemmet ukjent terreng i utkanten av Østmarka helt mot grensen mot Enebakk/Ski i årets Stolpejakt.
I skogsområdene rundt tidligere Grønmo avfallsdeponi og mellom Grønmo og riksvei 155 var det satt ut 10 stolper; 2 grønne, 4 røde og 4 svarte.
Vår første tanke etter å ha kastet etg blikk på oversiktskartet var at postene sto ganske nærme hverandre så vi burde ha mulighet til å ta alle på en gang, men det var før vi lastet ned det detaljerte kartet og studerte det nøye, noe vi først gjorde etter dagens tur!

Onsdag 3. juni 2020

Vi startet med friskt mot og oppdaget raskt at første etappe av turen ikke var noe for mine knær; å rusle på en «skogbilvei» som slettes ikke var en skogsbilvei, men nærmest en hardstampet autostrada ble absolutt ikke godt mottatt!

Første svarte post var «Trollkjerka», som lå i et trolsk skogsområder med mange kjempesteiner. Stien til stedet var ikke merket så vi rotet litt før vi fant riktig sti.

«Trollkjerka» – tydelig at det var et yndet sted for turfolket i området – foto: B. Smaaskjær 3. juni 2020

Bildene under viser detaljer fra området rundt «Trollkjerka».


Etter en titt på Stolpejakt-appen fant vi fort ut at skogsområdet vi var i ikke hadde et sammenhengende stinett som vi kunne benytte til neste post som skulle ligge ved tjernet «Sølvdobla», så vi måtte pent rusle tilbake samme vei som vi var kommet og følge «autostradaen» videre innover i området.

Når våre turer går til nye ukjente områder pleier jeg alltid å google området på forhånd, det kan jo være at det er informasjon av interesse å hente.
Så også denne gang, så jeg var klar over at det tidligere hadde vært bever i «Sølvdobla» og at beveren hadde demmet opp vannet slik at området tidligere hadde en noe uhyggelig atmosfære grunnet mange døde trær som ikke hadde tålt å bli oversvømmet.

Den siste beveren ble sett i tjernet i 2006 så det begynner å bli noen år siden den forlot området. I ettertid har det vært en delvis opprydding i myrområdet rundt tjernet for å gjøre vannet mer tilgjengelig for fiskere.

Døde trær etter beveren ved Sølvdobla – foto: Bjørge Jensen, http://www.trolltur.no

Da de døde trærne har en viktig funksjon i økosystemet, er det i hovedsakelig trær som lå i vannet og langs bredden som ble ryddet.
I dag er det ørret i tjernet og det er bygget både fiskebrygge og rasteplass ved veien i nordenden av «Sølvdobla».

Stiene i området er dårlig merket og det var ingen skilt i enden av tjernet som viste vei til speiderhytta «Tårnet» hvor den neste stolpen skulle finnes, så vi måtte igjen stole på kartet i Stolpejakt-appen. Terrenget i området var svært bratt og kupert og vi hadde så smått gitt opp å finne hytta og snakket om å snu da jeg fikk øye på en flik av taket gjennom trærne. Ikke rart at den var vanskelig å finne; hytta hadde vært tilholdssted for Milorg under de siste krigsårene!

Med andre ord bare flaks at jeg fikk øye på den, der den lå godt skjult inne på et platå høyt over stia i Tårnåsen. Forløperen til dagens speiderhytte var et toetasjes jakttårn reist på slutten av 1800-tallet som ble mye brukt fram til 1900-tallet. På begynnelsen av 1900-tallet ble tårnet revet da det ikkke lengger var i bruk.
I 1927 ble tårnets fundamenter gjenfunnet og speidere fra Nordstrand fikk tillatelse til å bygge en enkelt hytte i fundamentene, en hytte som har blitt ombygget og utvidet flere ganger etter krigen.

En sliten turgjenger tar seg en rast i lynget på Tårnåsen – foto: T.Hammer 3. juni 2020

Etter rast, og fortæring av medbragt mat og drikke, fant vi ut at nok var nok og at vi nok måtte utsette de resterende 6 stolpene i området til en annen dag, så etter å ha klatret ned fra Tårnåsen og tok vi fatt på tilbaketuren.
Med varmebølgen som var i begynnelsen av juni ble det en svært varm fornøyelse langs den nylagde «autostradaen» hvor det ikke fantes til skygge – tror vi gikk forbi 2-3 pjuskete trær – så det var tre «kokte» turgjengere som kom fram til en glodheit bil, heldigvis har Toyota’n bruktbart kjølesystem så temperaturen ble fort levelig da vi satte nesa hjemover.


Torsdag 11. juni 2020

Tid for ny Stolpejakt!
Etter forrige ukes tur tok jeg en ordentlig titt på det detaljerte kartet i appen og fant ut at det ikke var direkte stiforbindelser mellom de 6 gjenstående stolpene i området; 4 av stolpene var plassert i området nær Grønmo og de 2 siste helt på den andre siden av området nesten ved fylkesgrensen mellom Oslo og Viken.

I tillegg tok jeg en titt på Googles oversiktskart og fant ut at det gikk fire veier inn i området fra riksvei 155; veien inn til Grønmo og den nye «autostradaen» fra parkeringsplassen ved Grønmo som vi hadde gått på vår første tur, kjørte vi 1 -2 km forbi innkjøringen til Grønmo var det to parallelle veier inn til FOD-gården og etter ytterligere 1-2 km, nesten ved fylkesgrensen, ennå en vei som gikk inn mot Setertjern og området der de 3 siste stolpene, 2 svarte og 1 rød, se kartet over, lå.

I følge kartet skulle både dagens hovedmål – svart stolpe ved «Trollvann» – og to andre stolper ligge i nærheten av FOD-gården, så det falt naturlig å kjøre inn på «baksiden» av Grønmo og parkere der.

På vei mot Trollvann med utsikt over den første myra vi krysset – foto: B. Smaaskjær 11. juni 2020

Det gikk greit å finne de to stolpene som var plassert langs veiene inn til FOD-gården, men da vi kom fram til FOD-gården var det ikke noe skilt merket med «Trollvann» å se.

Etter en nærmere titt på det detaljerte kartet i appen fant vi ut at vi ved å følge en ganske bred sti vi hadde funnet skulle kunne komme oss til «Trollvann».
Det eneste aberet var at stia gikk gjennom flere myrområder, men vi tok sjansen – og vi angret ikke selv om vi ble ganske så våte på beina etterhvert – terrenget vi gikk igjennom var rett og slett trolsk.

Myrhull pyntet med myrull – foto: B. SMaaskjær 11. juni 2020

Etter en time og førti minutter kom vi fram til «Trollvann» og vi var utrolig heldige – stia vi kom førte oss rett på den svarte stolpen så vi slapp og lete etter den!

Trollvann – foto: B. Smaaskjær 11. juni 2020

Ikke bare var vi endelig framme ved «Trollvann», noen hadde også laget til en koselig liten rasteplass på bredden midt i mot der vi kom ut av skauen!
Og som om ikke det var nok, plassen lå også delvis i skygge noe som kom godt med da temperaturen var godt over 20 graderog medbragt niste og iskald iskaffe smakte helt herlig.

Utsikt over Trollvann fra rasteplassen – foto: B. Smaaskjær 11. juni 2020

Her ved Trollvann var første gang vi så en merket sti ute i terrenget og vi valgte å følge den da vi brøt opp og gikk videre.
Etter bare 15 minutter kom vi ute på veien som gikk forbi FOD-gården og etter ytterligere 15 minutter var vi på plass i bilen!

Bra at vi ikke fant den da vi startet, da hadde turen blitt svært kort og ikke særlig spennende – tenk hva vi hadde gått glipp av!

Men tjernet – og området vi kom igjennom – var trolsk, og det innbyr til flere turer…

I ettertid har det vist seg at området rundt Grønmo har tre tjern som alle har navnet «Trollvann»; et ved Østmark-kapellet som har utløp i «Søvdobla», tjernet der vi rastet, samt et tjern, forbundet med «vårt» Trollvann, via et myrområde og en liten bekk.
Det siste tjernet gikk vi forbi like før vi kom fram til Trollvann og stia gikk gjennom myra. I følge enkelte kart er navnet på «vårt» tjern «Trollvanna» så noen regner tydeligvis de to tjerna som et.

Jeg syns jo det vitner om dårlig fantasi når tre tjern i samme område har samme navn!

3 stolper gjenstår før kartet er fullført, så neste gang setter vi kursen mot fylkesgrensa og de tre gjenværende stolpene på kartet.
Ikke spesielt mye myr på kartet i områdene hvor de siste stolpene er plassert, men det ser ut til at det kanskje blir noen høydemeter her og der vi får se.

Da ingen i turfølget er glad i varme blir det ikke i løpet av den første uka, til det melder YR om for mye varme!

Publisert i Reiseblogg | Merket med , , | Legg igjen en kommentar

Forsommer – og juni…

Alna flytter vanligvis stille og rolig gjennom V-dalen med vår flotte urskog – foto: B. Smaaskjær 20.mai 2020

Mai er historie og måneden avsluttet med en aldri så liten varmebølge på tampen. Godt over 20 grader i skyggen på terrassen er altfor mye for meg og jeg er glad at temperaturen nå ser ut til å være på vei ned mot mer normal sommertemperatur.

Når temperaturen blir for høy er det godt å ha Oslos siste uberørte urskog bare 5 minutters rusletur hjemmenfra.
Selv etter å ha gått stia langs Alna utallige ganger i de årene jeg har bodd i Kværnerbyen blir jeg ikke lei av det flotte turområdet med sildrende vann, jublende fuglesang og tett vegetasjon.
De fleste partier langs Alna har blitt fotografert flere ganger enn jeg har tall på, men den tette vegetasjonen bidrar til at filtreringen av sollyset alltid er forskjellig og motivet alltid er «nytt» og spennende.

Alna – noen få «fossestrykk» finnes – foto: B. Smaaskjær 20. mai 2020

Det er ikke bare stillhet og ro å hente i Svartdalen.
Ved Nygårdsfossen, en 10 – 15 minutter rusletur langs Alna hjemmenfra, hvor det finnes minner fra gamle dager og fra ikke fullt så gamle dager, skjer det spennende ting om dagen.
Kroloftet, et ideelt arbeids- og verkstedfelleskap etablert i 2014, flytter i disse dager fra Frysja til lokaler som ligger rett over fossen.

I det gamle hvite industribygget, som tidligere huset en tekstilfabrikk, er det planlagt verksteder, atelier og kontorplasser – og i lokalene etter den gamle hestesømfabrikken, som har vært under rehablitering og er blitt pusset opp etter alle kunstens regler de to siste årene, er planen å åpne et kulturhus for alle i Oslo. 

Den gamle tekstilfabrikken ved Nygårdsfossen – foto: B. Smaaskjær 20. mai 2020
Den gamle hestesømsfabrikken nedenfor Nygårdsfossen – foto: B. SMaaskjær 20. mai 2020

Også nede i Kværnerbyen skjer det spennende ting..

Endelig skjer det noe i «Kvernhuset», i de tidligere lokalene til det som var vår koselige bakgårdskafe «Tony’s backyard». Lokalene ble fullstendig rasert da Alna gikk over sine bredder i september 2015 og har siden stått tomme.
Diverse rykter har virret fram og tilbake – og endelig i januar/februar 2020 ble det kjent at ny leiekontrakt var inngått.

Rehablering og oppbygging av lokalene startet så smått – og stoppet opp da koronaen gjorde sitt innrykk. Noen uker var det full stopp, men nå skjer det noe der igjen.
Fort går det ikke, ser ut til at det er kun en som holder på der, så det spørs om det blir åpning høsten 2020 som annonsert, men vi ser at det skjer noe fra dag til dag.

Kvernhuset – foto: B. Smaaskjær 3. juni 2020

Uansett så gleder jeg meg stort til at restauranten, som har navnet «Kraft», åpner og jeg kan stikke rett over gata til vår nye nabolagsrestauranten og spise mat inspirert av lykkelige råvarer, tradisjonelle metoder – og en raus dose kjærlighet.

Publisert i Reiseblogg | Merket med , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Kværnerbyen – mitt paradis!?

17. mai sier kalenderen – hele Norges fødselsdag, gratulerer så mye til dere alle fra meg i Kværnerbyen!

Feiringen av nasjonaldagen har vært spesiell i år, ingen barnetog eller store forsamlinger av feststemte mennesker, det hele bærer preg av tiden vi lever i om dagen; korona og myndighetenes oppfordringen om å holde avstand for å begrense smitte. Heldigvis har værgudene vært på vår side i dag, noe kjølig, men stort sett pent vær, noe Kværnerbyens beboere har satt pris på.



Kværnerbyens ca 1800 boenheter er endelig ferdig bygget, og i dag bor det rundt regnet +/- 3 500 mennesker her. En stor andel av Kværnerby-beboerne er mellom 0 – 12 år, og en god del av av de yngste bebeboerne med foresatte har vært å se rundt vannspeilet vårt i dag med flagg og is. Både kafeen og kiosken på torget her har vært åpent og det har vært godt besøk i løpet av dagen – og vi har hatt besøk av Vålerenga musikkorps.

Det vil ta 12 1/2 år fra vi flyttet inn som de første i desember 2007 til siste bolig står ferdig sommeren 2020. Noe byggearbeid gjenstår fremdeles; forretningsbygget Oslo K som har reist seg ved Svartdalstunnelen og Lodalsbroene er lovet ferdig i løpet av 2020 og er nå klart for innvendig arbeid.
I den andre enden av området, der det gamle administrasjonsbygget ligger ved siden av Vålerengatunnelen, vil deler av den gamle bebyggelsen bli revet og erstatttet med ny bebyggelse som, hvis alt går etter planene, skal huse et skolebygg, kontorer og publikumsområder. Foreløpig krangler Plan & bygningsetaten med OBOS om utformingen av «tårnet» til venstre på nybygget.

Turbinveien 2-4 – framtidig utforming av «skolebygget»

En ting er sikkert, når arbeidet med bygget i Turbinveien 2-4 starter opp vil det skape adkomstproblemer både for fotgjengere, biltrafikk og buss så det blir spennende å se hva som skjer og hvor lang tid det går før noe skjer.

Også på «baksiden» av Kværnerbyen – på Jøtul-tomta i Enebakkveien – er det planer om utbygging. Så langt har planer versert mellom Plan- og bygningsetaten og utbygger siden 2007, uten at enighet har vært oppnådd grunnet kommunens ønske om at Alna skulle åpnes gjennom Kværnerbyen. Tanken om full åpning av Alna er nå forlatt og nye planer er innsendt i april 2020 så det gjenstår det å se om det blir enighet denne gang.

I de nye planene er det planlagt en delvis åpning av Alna og blokkbebygelse i stedet for punkthusene i den forrige planen. Jeg må si at jeg liker den nye planen, og jeg håper de blir enige denne gang slik at området, som i dag består av stygge og dårlig vedlikeholdte fabrikkbygg, kan omformes til idyllen på bildet under.

Planen for Jøtul-tomta i 2020

Jeg/vi trives i Kværnerbyen og angrer ikke på at vi solgte huset på Lørenskog og flytttet hit. Men det er ikke til å stikke under en stol at å bo midt i utbyggsområdet i over 12 år har tatt på!

Lurer på hvordan Kværnerbyen vil bli uten byggestøy og – støv?
Årets sommer, når den kommer, vil bli ganske uvanlig, i hvert fall på vår side av Kværnerbyen. Vi skal nyte den i fulle drag – til neste år har kanskje arbeidene på Jøtul-tomta startet opp og da er det på’n igjen…

Publisert i Reiseblogg | Merket med , | Legg igjen en kommentar

Stolpejakta er begynt…

Turfølget ett eller annet sted på Mortensrud – foto: B. Smaaskjær 16. april 2020

Grunnet unntakstilstanden som følge av koronapandemien har flere av de ansvarlige for utsetting av stolpene i Oslo-området vært flinke til å snu seg rundt slik at det i år ble en svært tidlig start på Stolpe-sesongen!

Allerede 1. april ble de første kartene sluppet i Oslo nord, en måned før vanlig slipp. Siden myndighetene hadde gått ut med oppfordring om minst mulig bruk av offentlige transport, og de fleste stolpene på utlagte kart var på vestkanten, var stolpene så langt utenfor vår rekkevidde.

Ruinparken i Gamle Oslo – foto: B. Smaaskjær 10. april 2020


Heldigvis var 11 av de utlagte stolpene i Oslo sentrum så turfølget og undertegnede var ikke vonde å be og allerede palmesøndags morgen var vi i gang med jakten i Oslo sentrum!

Siden alle ølkraner i Oslo ble stengt 21. mars, noe som førte til at det meste annet også ble stengt, håpet vi at vi ville ha Oslo sentrum for oss selv og det stemte!
Ingen ting var oppe, ingen kaféer, ingen kiosker – og på vår tur gjennom sentrum med utgangspunkt Rådhuset, hvor vi plukket med oss 11 stolper, møtte vi kun en håndfull mennesker.

8. april ble kart over Gamle Oslo med 22 stolper lagt ut og stolpejakt ble en del av våre ukentlige mandagsbesøk på Dock på Sørenga.
11. april ble det lagt ut kart med 25 stolper på Mortensrud og torsdag i forrige uke bestemte turfølget og undertegnede seg for å gå på stolpejakt på Mortensrud. Tre turer ble det, de ti siste stolpene sto for tur i dag.

Sti gjennom ulent lende på Mortensrud – foto: B. Smaaskjær 22. april 2020

Mortensrud var ukjent terreng for oss og vi har gått gjennom skogsområder med tett skog og fjellrabber, industriområder og områder med både blokk- og småhusbebyggelse.

Spesielt ble vi overrasket over området hvor vi gikk i dag, koselig småhusbebyggelse med store grønne friområder, de fleste med lekeplasser, og gangveier på kryss og tvers – og rett bak husene som lå nærmest E6, et stuppbratt skogsområde hvor stiene var både bratte, smale og kronglete og i tillegg fulle av røtter, med andre ord ikke akkurat passende for mine vonde knær!
Uten hjelp fra turfølget hadde jeg hatt store problemer med å komme meg ned de bratteste skråningene.

Friområde med lekeplass mellom småhusbebyggelse på Mortensrud – foto: B. Smaaskjær 22. april 2020

Som vanlig på våre ekspedisjoner hadde vi med oss medbragt niste, men siden både turfølget og undertegnede trives best i skyggen når det er så varmt som det har vært de siste dagene, så det lenge ut til at vi måtte ta lunsjen hjemme.
Men endelig, etter å ha funnet alle stolper, gått i over to timer og med bussen ventet på oss rett over veien, fant vi endelig et picknicbord i skyggen!
Skal si den medbragt lunsjen, som alltid består av det samme: polarbrød, baconost og spekeskinke – smakte.

Etter en velfortjent rast trasket vi over veien og tok bussen hjem – velfornøyde og slitende alle tre.

Og om en dag eller to fortsetter nok stolpejakten, så langt har vi 16 kart med tilsammen 336 stolper å velge mellom – og 1. mai kommer det ennå flere!

Lunsjbord for turfølget på Mortensrud – foto: B. Smaaskjær 22. april 2020
Publisert i Reiseblogg | Legg igjen en kommentar