Våren er noe sen, men den er på vei….

Tidlig vår i Ekebergskråningen 18. april 2022 – foto B. Smaaskjær

Mandag 18. april 2022
Dagen startet med en liten tur i Ekebergskråningen sammen med turfølget. Tanken var å se etter hvitveis, men vi fant snart ut at april nok har vært for lang og kald.
Hvitveisblader og noen knopper fant vi, men ingen som var utsprunget langs de stiene vi valgte i skråningen.

Langs stien i begynnelsen av Ekebergskråningen vokser det en sart liten vårblomst, en type lerkesporer, og vi ventet ikke å finne de riktig ennå, men noen var allerede på plass og gledet oss med sine små delikate blomster.
Lerkesporer er en stor familie med blomster i mange farger og varianter og jeg har prøvd å finne ut hvilken variant det er som vokser i Ekebergskråningen, men ingen av bildene på nettet er lik «vår» variant.
Av informasjonen på internett framgår det at det skal være noen underarter som bare vokser rundt Oslofjorden så jeg går ut fra at «våre» eksemplarer hører til denne delen av familien.

Lerkesporer -foto: B. Smaaskjær 18. april 2022

Turfølget er ikke helt 100% om dagen. Torild har influensaviruset på besøk og er noe redusert så vel oppe på Ekeberg tok vi trikken ned til Middelalderparken og bussen hjem.

Stolpejakt-sesongen er endelig i gang igjen og det var på tide!
Siste stolpe i 2021 ble tatt på Fornebu-kartet 15. desember og det har vært 3 lange måneder å vente.
Det er 4. året vi går stolpejakt og turfølget har så vidt begynt å samle «nye» stolper igjen. Det er ikke til å komme forbi at vi har blitt mer eller mindre «hekta» etter hvert!
Vi bruker offentlig transport og holder oss stort sett til områder i Oslo-området som er lett tilgjengelig. Vi har alltid et kart vi kan velge et mål eller to fra for våre daglige turer med Oscar og med månedskort hos Ruter kommer vi oss rundt uten at det koster «skjorta».

Alltid spennende å se hva årets Stolpejeger-kart bringer, etter 10 år med rusleturer med turfølget rundt omkring i Oslo, pluss de siste årenes stolpejakt, er det sjelden Stolpejakt-turene våre bringer oss til nye og ukjente steder.

Slik også sist lørdag da vi startet på Stolpejaktens Grünerløkka-kart. Kartet viste at to av stolpene som var markert på Carl Berner, var kjente steder.
Både «Dette er et fint sted» og «Skulpturparken» er steder som vi har vært innom med ujevne mellomrom de 6 siste årene.
Forrige gang vi var i Skulpturparken var deler av parken gravd opp så det var med en viss spenning vi ankom, hva hadde skjedd siden sist?

Drage i Skulpturparken på Carl Berner – foto: B. Smaaskjær 16.04.2022

Vi ble ikke skuffet!
Skulpturparken, som benyttes flittig av barnehager og beboerne i nærområder, i tillegg til turgåere, hadde fått flotte nye gangstier med belysning, stier som var tilrettelagt for rullestolbrukere.
Bare så synd at «hovedinngangen» ikke er rullestolvennlig, den består nemlig av en gammel trapp og en port i gjerdet. For å finne den nye hovedinngangen må man gå helt i enden av parken hvor det går en ny gangsti opp til toppen av parken.

I Skulpturparken finner du nå mange picknic-benker spredt rundt og på toppen, i forbindelse med et område med flere picknic-benker på en liten grusplass, en bocciabane – og selvsagt kunst!

Oppgradering av parken var ferdig i høsten 2021 og fra våren 2022 vil det komme utstillinger som vil få et eget formidlingsopplegg med informasjon og anbefalinger tanken bak parken er at den skal være et fristed og en kulturell innsprøytning åpne for alle

Jeg prøvde å finne mer informasjon om kunsten som sto i parken da vi var der, dessverre uten resultat.

Mer informasjon om hva som skjer i Skulpturparken og hos
Norsk Billedhoggerforening, som holder til i Hekkveien 5, finner du på http://www.norskbilledhoggerforening.no

Publisert i Oslo, Reiseblogg | Merket med , | Legg igjen en kommentar

Våren er på gang…

OSLOFJORD 1 – Oslos første elektriske øybåt – foto: Ruter AS/Øystein Dahl Johansen

I midten av desember 2021 ankom den første av Oslos i alt fem nye elektriske øybåter. Ny øybåt hørtes spennende ut og turfølget snakket tidlig om å ta en tur for med egne øyne å se og oppleve nyanskaffelsen.
Det har vært dager med sol og varme siden båten ble satt i drift i midten av januar, men da det har vært mye is og hålke i Ekebergskråningen og på Ekebergsletta slik at det har vært vanskelig å ta seg fram, regnet vi med at det samme ville være tilfelle på øyene, så turen har blitt utsatt i påvente at våren skulle komme på ordentlig.
Planen vår var å se etter blåveis når vi først dro ut på øyene, så vi smørte oss med tålmodighet og ventet til det endelig begynte å bli framkommelig i våre vanlige turområder.

Onsdag denne uka regnet vi med at det meste av snø og is ville være borte og våren kommet i gang så tiden var kommet for vår første tur til Oslos øyer i 2022.

Passasjersalong på hoveddekk – god plass og delikat fargevalg – illustrasjon: Multi Maritim

Den nye øybåten var en svært postiv opplevelse, stillegående og godt tilrettelagt for personer med spesielle behov. Passasjersalongene var lyse og romslige med store vindusflater og hadde arealer avsatt til rullestoler og barnevogn. Soldekk var lett tilgjengelige via både trapp og heis.

Den nye båten tar 114 flere passasjerer enn de gamle båtene, noe som kan komme godt med når sesongen starter for fullt.

Passasjersalong på soldekket – illustrasjon: Multi Maritim

Vanligvis har Hovedøya og Gressholmen/ Heggholmen/ Rambergøya vært et yndet utfartssted for turfølget gjennom hele året.
Koronapandemi og stor trengsel på øybåtene i sommersesongen, i tillegg til arbeider med legging av vann- og kloakksledninger i 2019 som gjorde store deler av Hovedøya vanskelig tilgjengelig, hadde ført til at disse turmålene var blitt valgt bort de to siste årene.

Spente på om det var skjedd flere endringer på Hovedøya siden vårt siste besøk i april 2021 gjorde at øya ble valgt som mål for vår første øytur i 2022.

Parti fra Hovedøya – foto: B. Smaaskjær mars 2022

Og forandringer var det!

Allerede før landgang så vi at det var bygget ny stor kai for de nye øybåtene.
I land oppdaget vi at de stygge gjerdene, som tidligere hadde møtt deg med en gang du kom av båten, var borte. Området mellom kaia og Lavetthuset var åpent og du følte deg mer velkommen enn tidligere.
Det viste seg snart at alle de gamle rustne gjerder rundt båthavnene var borte, jeg er spent på om det vil komme nye gjerder eller om øya i framtiden vil føles mer åpen.

Ny sti på Hovedøya – foto: B. Smaaskjær mars 2022

Hovedøya er ingen blåveis-øy, slik som Gressholmen og til dels Rambergøya, her er det stort sett hvitveis som rår grunnen, men vet du hvor du skal lete finner du blåveis også her.
Selv om snø og is var borte, hadde våren ikke kommet så langt som vi hadde håpet, men noen få blåveis hadde tittet frem slik at vi kunne beundre dem på vår ferd.
For hvitveisen er det ennå alt for tidlig så vi kommer nok tilbake i sldutten av april for å nyte synet av den.

Og i mellomtiden blir det nok en blåveis-tur til Gressholmen/ Heggholmen/ Rambergøya!


Det er gått noen uker siden forrige post ble lagt ut, den gang i midten av februar, så det ut til at vi endelig kunne puste lettet ut og se lysere tider i møte.
Koronaen som hadde herjet i to år så endelig ut til å ha avtatt i alvorlighetsgrad. Vaksinene som var utviklet virket og den nye mutasjonen som var oppdaget – Omikron – var ikke lenger en trussel mot liv og helse.

Omikron ja. Med kronisk bronkitt og faren for komplikasjoner har jeg greidd å unngå koronavaksine, men 1. mars var det min tur.
Omnikron-varianten og tre vaksinedoser førte til en mild «forkjølelse» som etter noen dager gikk over til et «vanlig» bronkitt-anfall med kraftig hoste. En hoste jeg fremdeles sliter med fire uker etter jeg ble syk, men den blir stadig svakere så det går nok snart over.

Lite visste jeg, da det forrige innlegget ble postet 12. februar 2022, at en ny truende sky lurte i kulissene.
At Russland hadde annektert Krim i 2014, var jeg klar over, likeledes urolighetene i pro-russiske Donetsk og Luhansk. Men at lederen i et av våre naboland planla å invadere Ukraina, hvem gikk rundt og trodde at noe så sinnsykt ville skje i 2022?

Nyhetsbildet den siste måneden har vært skremmende.
Klarer Nato, lederne i Europa og den gamle mannen i USA «å holde hodet kaldt»? Vil sanksjonene mot Russland føre fram ellervil de provosere fram en utvidelse av krigen? Vil land utenfor Europa støtte Ukraina/Nato eller Russland?

Nå er mars snart tilbakelagt og nyhetsflommen den siste måneden har vært spekket med bilder og reportasjer fra krigen i Ukraina. Jeg har sett eksempler på det ukrainske folkets kampvilje – og jeg har etter hvert blitt «godt kjent» med Ukrainas president Volodymyr Zelenskij og hans innsats for et fritt demokratisk Ukraina.

Tanken på at russere flest har vært «hjernevasket» i flere tiår og at de i dag ikke har den samme tilgang til nyheter som meg, men blir presentert en forvridd sannhet om det som skjer i Ukraina, gjør meg uvel.

Hvor mange liv vil gå tapt og hvor store vil ødeleggelsene bli før vi ser en ende på galskapen?

Jeg håper at Ukraina og folket der klarer å stå i mot – og jeg ønsker en viss mann ut av historien.

Bildet av dette treet, som jeg går ut fra er bebodd av troll og/eller annet skrømt, ble tatt på Hovedøya. Det var så spesielt at jeg klarte ikke å gå forbi uten å forevige det.

Jeg ønsker alle en fortsatt fin vår og håper vi ses igjen ved neste korsvei!

Trolltre – foto: B. Smaaskjær mars 2022
Publisert i Reiseblogg | Merket med | Legg igjen en kommentar

Og dagene rusler og går….

Fra Ekeberg – utsikt over fjorden – foto: B. Smaaskjær 1.1.2022

Fredag 4. februar 2022
Uker er gått siden forrige innlegg. Januar og noen februardager er tilbakelagt – og vinteren går heldigvis mot slutten .

Fjoråret ble, her hvor jeg bor, avsluttet med kuldegrader og – noe som har vært ganske uvanlig de siste årene – hvit jul!
Etter en uke eller to med hvit idyll kom plussgradene igjen snikende og snart
dekket speilblank is stier og veier.
De som har ansvaret for framkommelighet på gater/veier/fortau her i byen er svært glad i salt og det blir saltet i store mengder så fort meterologene nevner minusgrader, og da salt og hundepoter ikke går overens fører saltingen til problemer for turfølget.

Januar ble avsluttet med deilig vårvær, fortau og gangveier i sentrumsnære områder tørket opp og salting var ikke lenger et problem – og turfølget kunne igjen ta fram joggesko.

Da to av turfølgets daglige turer går over mer landlige områder, henholdsvis over Etterstadsletta til Fyrstikktorget på Helsfyr og til Søylecaféen på Ekeberg.
Begge er vanligvis mulige å nå uten at vi må gå for mye på saltet vei, men etter at plussgradene kom i siste halvdel av januar og alt ble dekket av blankhålke fikk vi problemer selv om vi alltid bruker støvler med pigger.

Siste fredag i januar skulle vi som vanlig rusle på kryss og tvers på gangvei og stier gjennom Ekebergskogen fra Ekeberg camping til Søylehuset, men vi oppdaget raskt at Ekebergsletta var en eneste stor skøytebane!
Gressletta mellom bussholdeplassen ved campingen og skogen er en slak motbakke og det var så vidt vi klarte å komme oss opp. Heldigvis er stiene vi bruker å gå gjennom skogen lite brukt så de var stort sett framkommelige og vi greidde å ta oss helskinnet fram til Søylehuset.
Det blir nok en stund til vi prøver oss på den turen igjen…

Etter problemene på Ekeberg fristet det ikke å prøve seg på Etterstadsletta så lørdagens tur til Helsfyr foregikk i joggesko på tørre gangveier og fortau.
Mye koseligere å gå over Etterstadsletta enn gatelangs, men det var deilig å gå trygt og ikke måtte se hvor en satte beina hele tiden!

Med februar kom det igjen værskifte, plussgradene ble først avløst av minusgrader og noen centimeter med snø, så litt mildere vær og noen regndråper, før det igjen frøs på – og resultatet? Ny omgang med glatte fortau/gangveier, mer salting og fram med støvlene med pigger!

Soli brug – foto: B. Smaaskjær 7.02.2022

Fredag 12. februar 2022
Uka som akkurat er tilbakelagt har hatt noen dager med nydelig vær og gemalen og undertegnede benyttet mandagen til en tur til kunstgalleriet på Soli brug rett utenfor Sarpsborg.
Vi oppdaget det privateide galleriet, som består av flere koselige småhus, et gammelt stabbur og en gammel smie rundt et tun, ved en tilfeldighet for 8-9 år siden og vi har vært innom på jevnlige besøk hvert år siden.
Etter en rundtur gjennom husene som rommer galleriet, ble det lunsj i solveggen utenfor «Smia», det røde huset på bildet over, før vi satte oss i bilen og startet på hjemturen som gikk på småveier via Svindal, Spydeberg, Askim og Trøgstad.
Når vi nådde Lillestrøm var det blitt tid for middag så det ble en tur innom «Morten’s kro» på Gjelleråsen før turen ble avsluttet.

Dager med flott vær må bare utnyttes, en vet jo ikke hvor lenge været holder, så tirsdag dro turfølget til Sjølyst for å gå langs Bestumkilen til Lysaker.

da det var flere måneder siden forrige turStia langs Bestumkilen – foto: B. Smaaskjær 8.02.2022

Det har vært snakket om en ny tur langs sjøen i flere måneder, men fra tidligere turer visste vi at det kunne være svært glatt og vanskelig framkommelig enkelte steder, så med føret som har vært så langt i 2022 har turen blitt utsatt.

Vi var spente da vi kom til Vækerø, hvor mye is var det? Hvor vanskelig og slitsomt ville det være for Oscar, som jo etterhvert har blitt en eldre «herremann», begynner å nærme seg 11 år!, å gå på glatta?
Vi ble gledelig overrasket, store deler av stia var delvis bar og der hvor det var is var det på de fleste område mulig å gå utenom stia, så det var greit både for 4- og 2-beinte.

Turfølget på vei langs Bestumkilen – foto: B. Smaaskjær 8.02.2022


Siden vi har hatt en ganske mild vinter kikket vi etter mulige blåveis på vår vei, men det var fremdeles litt for tidig så vi får se om det blir en ny tur når vi kommer et stykke ut i mars.

To dager igjen så er vi midt i februar. Det flotte vårværet vi har hatt de siste dagene har forlatt oss – og YR lover noen dager med midtvær og regn.

Gleder meg ikke til væromslaget, å gå tur i regnvær er ikke spesielt koselig, men jeg håper at mildtvær og regn vil gjøre at is og holke smelter slik at det blir enklere å ta seg fram. Det hadde vært flott om vi var ferdig med vinteren for denne gang
– jeg ønsker meg en tidlig vår, ikke mer is og holke!

Publisert i Reiseblogg | Merket med , | Legg igjen en kommentar

2022 – nytt år og nye muligheter

Tur langs Alna – foto Berit Smaaskjær 31.12.2021

Da er det nye året åpnet og jeg håper jeg etterhvert kan fargelegge årets blanke ark med opplevelser gjort i samvær med folk jeg setter pris på – og til flotte turopplevelser med turfølget i både kjent og ukjent terreng som kan nås med offentlig transport i rimelig nærhet av Kværnerbyen.

Reiseaktiviteter for gemalen og undertegnede har siden pandemien meldte sin ankomst i mars 2020 vært begrenset til turer innen Norges grenser – og så langt ser det ut til at dette kommer til å bli fasiten en stund til, men jeg håper at det igjen skal bli mulig å dra på opptagelsesreiser også utenfor landets grenser.

Vi var ganske optimistiske sommeren 2021 og så fram til å tilbringe vinteren i leiligheten «vår» på Lanzarote slik som vi har gjort de siste årene. Det skulle ikke gå helt som planlagt.

Først kuttet «nye» Norwegian direktefly til Lanzarote slik at vi eventuelt måtte bytte fly underveis. Til å begynne med så jeg dette som en fordel, da flyturen til Lanzarote tar ca 5 timer og en mellomlanding på en eller annet flyplass i Spania hvor vi kunne ta fly videre til Lanzarote kunne være positiv.
Den gang ei, det var kun et fly fra Norge som korresponderte med fly til Lanzarote innen rimelig tidsramme og det var flyet til Gran Canaria, et fly som har nesten en time lengre flytid.

Siden det var eneste mulighet, og Roberts helse ikke går så veldig godt sammen med norsk vinter ville vi gjerne nedover, ble flybilletter bestilt og Esther i Puerto del Carmen fikk beskjed om at vi kom i midten av desember.

Det gikk et par måneder, vi hadde så vidt begynt å forberede oss på å reise, og så kom Omikron-varianten!
Selv om vi begge var fulle av vaksiner mot både det ene og det andre, ble det raskt bestemt at Lanzarote-tur ble det ikke.

Ekeberg – sola prøver å bryte gjennom skylaget – foto: Berit Smaaskjær 1.1.2022

Når jeg i ettertid ser hvordan Omikron-smitten sprer seg på Lanzarote er jeg glad for at vi valgte å bli hjemme. Jeg har vært innlagt med dobbeltsidig lungebetennelse på et av Lanzarotes sykehus for noen år siden, og den erfaringen, samt risikoen for å bli smittet med de helseproblemer som gemalen og undertegnede sliter med, var lite fristende.

Etter litt fram og tilbake har vi kommet til at det blir ingen ny tur til Lanzarote.
Vi blir ikke yngre med årene og reisen til Lanzarote har blitt for belastende.
I tillegg vil nok ikke koronaen forsvinne med det første og vi må prøve å unngå å bli smittet.

Kanskje blir det nye turer til det spanske fastland hvis situasjonen bedrer seg og det føles trygt. Vi har jo så smått begynt med turer til Barcelona, Malaga, Alicante, Cartagena og Murcia og ny tur, som ble avlyst, til Bilbao var planlagt sommeren 2021. Vi får se hva framtiden bringer.

Ekeberg – foto:Berit Smaaskjær 1.1.2022

Bortsett fra at våre tre etterlengtede måneder på Lanzarote gikk i vasken, går det meste på skinner her i Kværnerbyen og dagene løper avsted.

Turfølget i 8. og undertegnede går som vanlig tur 5 dager i uka og etter hver eneste tur er det 15 – 20 minutters strekk og bøy av muskler og sener rundt kneleddet, i tillegg er jeg innom helsestudio 2 dager i uka for ytterligere styrketrening.
De to siste årene har jeg brukt staver når jeg er ute og går, belastningen på kneleddene blir redusert da foten er i bakken kortere tid og jeg går raskere, lettere og mer stødig. Jeg skulle virkelig ønske jeg hadde begynt med staver tidligere, de har vært til uvurdelig hjelp!

Stavene har hengt i skapet i rundt 10 år uten å bli brukt, hadde jeg tatt de i bruk da jeg skadet kneet i 2017 hadde jeg høyst sannsynlig sluppet den konstante smerten jeg slet med i 3 år!

Som følge av regelmessig aktivitet/ trening er knærne i dag som nye, det er bare å fortsette med turer og trening, så fort jeg tar 2-3 fridager sier knærne i fra at det liker de ikke.

Turfølget på vei i Ekebergparken .- foto: Berit Smaaskjær 1.1.2022

Som tidligere nevnt er turfølget og undertegnede bitt av Stolpejakt-basillen og fjoråret ble avsluttet med ny rekord!
Fra slutten av mars til og med 15. desember fant vi 388 stolper, nesten 3 ganger så mange stolper som i 2020, og var innom 22 kart – hvorav 18 ble fullført.
Siste jakt gikk til Fornebu, hvor kartet hadde så store avstander at vi som bruker offentlig transport og apostelens hester og i tillegg begynner å dra på åra, måtte dele opp kartet.
Vi rakk 4 turer til Fornebu før 2021 ble til 2022 og da hadde vi 2 stolper igjen på Lilleøya, på den andre siden av Storøykilen.

Gleder oss allerede til nye Stolpejakt-turer i 2022, det blir spennende å se hvor stolpene blir satt ut i år.

Fa siste Stolpejakt-tur i 2021 – Storøya, Fornebuy – foto: Berit Smaaskjær 15.12.2021

Publisert i Norge, Oslo, Oslo på kryss og tvers | Merket med , , | Legg igjen en kommentar

Høsten er her, og vinter’n er rett bak hjørnet..

Sanddynene på Brusand på Jæren – foto: B. Smaaskjær juli 2021

Siden sist jeg var innom her og la ut innlegg, er sommeren tilbakelagt og høsten har ankommet. Sommeren har vært stille og rolig, noe for varm for min del, da jeg liker meg best når temperaturen holder seg rundt 20 – 22 grader, og grunnet tiden vi lever i, er den stort sett tilbragt hjemme i Kværnerbyen. Noen dagsturer har det blitt, men svært få i forhold til vår vanlige aktivitet.

De siste årene har jeg jo, som tidligere nevnt, gått på Stolpejakt og i år har turfølget og undertegnede satt ny rekord – 342 stolper så langt og sesongen er på langt nær slutt. Selv om Oslo-kartene som er lettest tilgjengelige er unnagjort er det store muligheter for at det blir flere stolper før de siste stolpene i Oslo-området blir tatt ned 31.12.2021.

Vi hadde planlagt en tur til Jæren i fjor sommer, en tur som ble avlyst på grunn av koronaen.
Vi var på Jæren et par ganger i slutten av 90-årene, og da kjørte vi Suleskarveien over fjellet fra Setesdalen til Brusand på Jæren. Siden vi begge hadde fått koronavaksine og situasjonen var noe mer avklart enn i fjor bestemte vi oss til å ta turen i begynnelsen av juli i år. Vi var spent på hvilke spor årene som hadde gått hadde satt på fjellveien over Suleskar – og på Brusand og området rundt.

Båthus på Brusand – foto: B. Smaaskjær juli 2021


Vel nå har vi vært der igjen og det blir nok ingen ny tur. Langs den idylliske og øde fjellveien, som vi hadde kjørt for rundt 30 år siden, var det nå tett i tett med hytter og hoteller, så idyllen var en saga blott.

Brusand camping hadde fremdeles den flotte beliggenheten vi husket, helt nede i sanddynene langs Jærens kyststripe, men den var ikke lenger den lille koselige campingplassen fra våre tidligere besøk. Plassen hadde vokst enormt og den var nå dominert av fastboende ferierende i campingvogner, store bobiler – og mangedoblet hyttekapasitet.

Sanddynene, som forrige gang lå åpne og tilgjengelige rundt campingplassen, var nå inngjerdet og eneste mulighet for en tur ned på stranda var å følge stier som bar sterkt preg av hyppig bruk.
For 30 år siden var det meste av sanden dekket av tett vegetasjon, det var få stier, men det å rusle ned til sjøkanten bød ikke på problemer da grunnen du gikk på var stabil.

Dagens stier besto av løs sand, jeg som fremdeles har balansen i behold og er ganske rask til beins kom meg greit fram, men for Robert som har både balanse- og gangproblemer var det umulig å ta seg ned til sjøkanten.

Fra Sirevåg – foto: B. Smaaskjær juli 2021

Da jeg bestilte hytte, ga jeg beskjed om at gemalen hadde dårlig balanse og var lite gangbar og at vi derfor trengte tilrettelagt hytte uten trapper.
Vel hytta var stor og romslig, og den hadde stort handikapvennlig bad, men den hadde et høyt trappetrinn ned fra inngang/uteplassen til gang og høye – svært høye – treskler mellom alle andre rom også inn til badet.

Med andre ord både hytta vi fikk tildelt og uteområdene var svært dårlig tilpasset Roberts mobilitet. Men når vi nå først var der fikk vi gjøre det beste ut av situasjonen og gjøre det vi pleier – å dra på oppdagelsesturer i nærmiljøet!

Båthavna på Kvassheim fyr – foto: B. Smaaskjær juli 2021

Jærens natur er spesielt og vel verdt å oppleve. Rundt Brusand er det fremdeles i hovedsak bondeland, og jammen greide vi ikke også denne gang å finne nye steder…

Kvassheim fyr
– forrige gang vi var på Jæren var fyret fra 1912 ikke tilgjengelig for publikum. I dag er det et av tre opplevelsestilbudet tilknyttet «Nasjonal turistveg Jæren».
Stranda på Kvassheim er del av en to mil lang rullesteinstrand og her finnes et viktig våtmarksområde som er en viktig rasteplass for fugler på trekk – skulle gjerne ha ruslet en tur der, men med problematiske knær og en gemal som både har balanse- og mobilitetsproblemer ble det med tanken.
Fyret huser blant annet kafe, overnattingsmuligheter og en utstilling om fugl og våtmark, dessverre var ikke fyret åpent da vi var der. Flere opplysninger om området kan du finne her

Kvassheim fyr fra moloen – foto: B. Smaaskjær juli 2021

Nærbøparken var også et nytt bekjentskap for oss, en liten oase med yrende fugleliv og en koselig gangvei rundt det lille idylliske vannet.
Parken var nok der forrige gang vi besøkte Jæren, den kommer opprinnelig fra en klokkergård som lå her tidlig på 1900-talet. Gården ble nedlagt i begynnelsen av 1930-årene og jorda, eller rettere sagt myra, der parken i dag ligger, ble solgt til grunnleggeren av parken, Randulf Aadnesen, for 50 kr. målet.

De første trærne i parken ble plantet i 1937, og rett før 2. verdenskrig startet arbeidet med å grave ut dagens vannspeil. Under krigen ble det satt i gang maskinell torvskjering i stor stil og i løpet av krigsårene ble myra tørrlagt og kantene rundt steinsatt, Nærbø-folket fikk brensel og parken fikk kroner i banken.

I dag framstår parken som en liten idyllisk oase – og den var absolutt verdt et besøk!

Nærbøparken – foto: B. Smaaskjær juli 2021
Gemalen tar seg en prat med gjessene i Nærbøparken – foto: B. Smaaskjær juli 2021

Oppholdet vårt på Jæren ble noe kortere enn forventet, etter et par dager meldte meterologiske om sterk vind og mye regn, så vi pakket sammen og satte nesa hjemover.

Veien hjem gikk langs kysten via Egersund – Mandal – Krisitansand og vi så fram til en koselig biltur gjennom storslått natur. Den gang ei, vi hadde så vidt forlatt Brusand før vi kom inn i det første området med veiarbeid, og verre ble det. Jeg har jo lest i avisen at de skulle lage ny «Sørlandske hovedvei», men hadde vi visst det vi vet nå haddee vi tatt samme vei hjem igjen som vi tok til Jæren og sluppet å se de store og ødeleggende inngrepene i naturen i veiarbeidsområder for nye E39.

Det ble ingen flere langturer på oss i sommer/høst. Tur til Haugastøl var planlagt i høst, men gemalen var ikke noe særlig lysten på en ny utflukt da vi kom hjem fra Jæren så den turen ble avlyst.

STOLPEJAKT
Så sommer’n og høsten har vi tilbragt i Kværnerbyen – og turfølget i 8. etasje og jeg har satt ny rekord i jakten på stolper.

I fjor samlet vi i underkant av 200 stolper, så langt i år er vi kommet til 360. Sesongen i år har vært mye lengre enn tidligere år, den startet allerede i slutten av mars, og det er ennå to måneder til de siste stolpene blir tatt inn. Men et lite problem har oppstått, vi har gått tom for stolper som er enkle å nå med offentlig transport her i Oslo, noen kart i øst og vest i Oslos utkanter og i Lørenskog og Bærum er fremdeles uoppdaget, men da er vi avhengig av bytte av transportmiddel og da blir alt så mye mer innviklet, vi får se som sagt det er noen måneder igjen og noe må vi ha å gjøre på våre daglige lufteturer med Oscar..

Fra siste stolpejakt så langt, Gransfossen på Lysaker – foto: B. Smaaskjær oktober 2021

Kanskje vi ses her igjen om noen uker, måneder? Hvem vet hva som skjer! Ønsker deg alt godt.



Publisert i Reiseblogg | Legg igjen en kommentar