I ukjente trakter..

Alnsjøen – foto: B. Smaaskjær 18. september 2020

Jeg har i lengre tid tenkt på å ta med meg turfølget på tur rundt Alnsjøen i Lillomarka, men det har bare blitt med tanken …

Jeg har gått tur i området to ganger tidligere, men det er mange, mange år siden. Siste gang i slutten av 80-årene da jeg gikk på Norges kommunal- og sosialhøgskole som holdt til i bygningene som i dag huser Apalløkka skole og det jeg husker fra den gang var snauhogst.

Med andre ord;
dårlige minner fra rundt 30 år tilbake i tiden og det at jeg ikke husket hvordan terrenget rundt vannet var har gjort at jeg ikke har tatt sjansen.
Hva gjorde at jeg nå bestemte for å ta en ny tur? Jo, en samtale med Magnus, min nye frisør!, det viste seg at han bodde på Ammerud og at han likte å gå tur i nærområdet.
Siden jeg i flere år hadde syslet med tanken om en ny tur rundt Alnsjøen spurte jeg om han var kjent i området og det var han, og han kunne anbefale området.

Vesletjern, lite koselig tjern ved stiens begynnelse på Apalløkka – foto: B. Smaaskjær 18. september 2020

Alnsjøen, som fikk tilbake sitt gamle navn i 1991 (tidligere Alunsjøen), er hovedkilde til elva Alna og vannet er oppkalt etter elva, hvis navn man tror er avledet av det norønske ordet ǫln, som betyr albue, noe som referer til de mange svingene i Alnas elveløp gjennom Groruddalen.

Etter noe research på internett fant jeg et kartskisse med inntegnede stier og kunne på basis av denne beregne sånn røflig at turen ville bli på rundt 6 km.
Ut fra vanlig fart på våre skauturer regnet jeg med at vi ville bruke rundt 3 timer på turen og fredagsmorgen satte turfølget og undertegnede seg i bilen og kjørte opp til Ammerud med oss hadde vi fint vær med passe turtemperatur, sekk med niste og drikke.

Vesletjern, tjernet ved stiens begynnelse, var tidligere et «myrhull», etter opprydning i tjernet og i området rundt i 2012 fremstår det i dag som en liten idyllisk perle med svaberg, sandstrender og mange picknickbenker spredt rundt i terrenget.

Idyll ved Vesletjern – foto: B. Smaaskjær 18. september 2020

Etter rundt en km på den blåmerkede stien fra Vesletjern kom vi fram til et stiskill hvor vi valgt stien mot Linderudkollen videre.

Vi erfarte snart at terrenget rundt Alnsjøen, som er en av Oslos drikkevannkilder, var svært kupert, det gikk mye opp og ned og i tillegg var stia enkelte steder, spesielt i bakkene, svært dårlig med mye stein og trerøtter.
Ikke akkurat terreng for mine knær, gjett om jeg var glad for at jeg hadde husket å ta med meg stavene mine – jeg hadde ikke hatt en sjans uten!

Vannet er inngjerdet, og stia går et stykke opp i terrenget slik at vi bare fikk spredte glimt av vann – og enkelte koselige plasser i vannkanten.
Så plutselig, rundt 2 km fra Vesletjern, etter å ha forsert en svært steinete nedoverbakke var skogen plutselig borte og vi kunne endelig se noe mer av Alnsjøen enn bare glimt gjennom trærne!

Alnsjøen! Endelig etter rundt 2 km – foto: B. Smaaskjær 18. september 2020

Oscar, som enkelte ganger kan virke noe småengstelig ved at han går «i beina våre» når vi går tur i tett, ukjent granskog, likte seg godt i terrenget rundt Alnsjøen. Han svinset fram og tilbake og satte tydelig pris på en noe glisset granskog med mosegrodd skogbunn og en god del falne trær.

Moselagt skogbunn – foto: T. Hammer 18.september 2020

I området rund Alnsjøen ble det tidlig på 1700-tallet funnet kobbermalm og det var sporadisk gruvedrift fram til 1898. Det er fremdels mulig å finne tydelige spor etter driften i området. Vi gikk forbi informasjonsskilt som henviste til Rødtvetgruva rett før vi kom fram til det åpne området på bildene under, i følge opplysninger jeg har funnet på nett kalles området «Kavringen».

«Kavringen», den hvite bygningen på den andre siden er damhuset – foto: B. Smaaskjær 18. september 2020
Parti med brukbar sti langs Alnsjøen – foto: B.Smaaskjær 18. september 2020

Kartutsnittet jeg hadde funnet på nett viste at det var mange umerkede stier i området mellom den blåmerkede stia vi gikk på og Svartkulp, og av turomtalen fremgikk det at vi måtte på oversiden av Svartkulp for å komme oss ned til Alnsjøen.
Hadde jeg vist det som den nye kartskissen under viser, hadde vi valgt stia langs Alnsjøen og krysset bekken mellom Svartkulp og Alnsjøen nedenfor Svartkulp, noe som hadde spart oss for en km eller to!

Kartutsnitt – vår rute med blått.

For å korte ned noe på avstanden til det jeg trodde var eneste krysningspunkt, valgte vi en umerkede sti som gikk rett gjennom området.For å korte ned noe på avstanden til det jeg trodde var eneste krysningspunkt, valgte vi en umerkede sti som gikk rett gjennom området og kom etter hvert ut der turveien mellom Ammerud og Linderudkollen krysset blåmerket sti mellom Lilloseter og Linderudkollen.

En ting var flott med å komme ut akkurat der vi kom – picknik-bord!
Vi hadde gått 2,5 km, men det kjentes som flere mil og vi var både tørste og sultne, så det var deilig å endelig finne et sted hvor vi kunne sette oss ned – niste og kaffe kom raskt på bordet.

Oscar var også sulten – foto: T. Hammer 18. september 2020

Hard, jevn grusvei er ikke akkurat første valg så jeg var ikke særlig lykkelig for at vi hadde kommet ut på en turvei, men for å komme oss tilbake til Apalløkka og bilen hadde jeg ikke noe særlig valg så det var bare å gå!

Vi kom ikke mange meterne før vi oppdaget noe spennende oppe i skråningen ovenfor veien. Store hull i fjellveggen, gruveganger; rester etter Linderud gruver og gruvedriften som hadde vært i området tidligere.

Linderud gruver – foto: B. Smaaskjær 18. september 2020

Tilbake nede på veien viste det seg at veikantene heldigvis var tilnærmet lik en litt ulen sti så knærne var sånn tålelig fornøyde da vi etter rundt en km oppdaget at Svartkulp lå nedenfor den bratte veiskråningen.
Fra veien så vi at det gikk en brei sti ned til tjernet og vi håpet at dette var en sti vi kunne følge i stedet for veien. Men noen sti langs tjernet nedover mot Alnsjøen var det ikke, men det var en flott liten rasteplass, men dessverre ingen steder å sitte for oss som begynner å dra på årene og har problemer med å sitte rett på bakken.

Svartkulp – foto: B. Smaaskjær 18.09.2020

På vei ned til Svartkulp oppdaget vi en sti i fjellveggen, så da vi gikk opp igjen valgte vi å prøve denne stia i stedet for å fortsette videre på turvien.
Så da ble det ny klatring på oss, denne gang opp på Breisjøhøgdene, deretter ytterligere noen km gjennom tildels tett skog uten et glimt av vann – før det plutselig glimtet i vann i lysningen foran oss – vi var endelig framme i enden av veien som gikk langs demningen.

Endelig så vi slutten på turen, bare litt over en km igjen, men først en liten pause for slitne turgåere på to og fire bein!
Heldigvis fant vi en benk utenfor det gamle klubbhuset til Lillomarka O-lag hvor siste rest av medbragt kaffe smakte kjempegodt – og slitene bein fikk en pause.

Må si vi var lettet da vi etter 4 timer igjen kom fram til Vesletjern!

Selv om terrenget var kupert og stiene ikke alltid like bra, ga turen på tilsammen 6,5 km mersmak og vi kommer igjen, men neste gang blir nok turen en km eller to kortere da vi nå vet at vi kommer over bekken mellom Svartkulp og Alnsjøen – og at vi ikke trenger å klatre opp på Breisjøhøgdene for å komme ned til Alnsjøen.

Endelig Vesletjern! – foto: B. Smaaskjær 18. september 2020
Oscar på tur – foto: T. Hammer 18.september 2020
Publisert i Reiseblogg | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

Høsten er kommet….

«Svarta», idyll på Brannfjell – foto: B. Smaaskjær 16.09.2020

Dagene rusler avsted og jeg rusler med så godt jeg kan!

Ikke vet jeg hvor dagene har blitt av, men i følge kalenderen har vi begynt på siste halvdel av september og snart er vinteren her.
Takket være korona-pandemien har dette året blitt noe helt annet enn det jeg forventet ved årets begynnelse.


Opprinnelig sto tur til Lofoten på planen rundt St. Hans og rorbua «vår» på Sakrisøy var bestilt. I tillegg leiebil som skulle hentes på kaia i Moskenes, da planen var at vi skulle ta toget til Bodø og fly hjem igjen etter oppholdet.
Da gemalen fikk tenkt seg om syns han tog og fly hørtes for kjedelig ut, så turen ble skrinlagt allerede i januar.

Fra Å i Loftoten – foto: B. Smaaskjær juni 2017

Etter litt fram og tilbake fant vi ut at det var rundt 20 år siden vi hadde vært på Jæren så vi bestemte oss for en tur gjennom Telemark og over Suleskar til Jæren i slutten av mai/ begynnelsen av juni. Overnatting ble bestilt i begynnelsen av februar, så kom koronaen og alt ble avbestilt.

I begynnelsen av april roet koronaen seg og vi fant ut at vi likevel skulle gjøre et forsøk
og overnatting ble igjen bestilt, noe som ikke var fullt så enkelt denne gang, mange overnattingssteder var stengt på grunn av koronaen, men til slutt var alt i boks.
Avreise nærmet seg – og så viste det seg at det fremdeles var mye snø i fjellet og at Suleskar-veien fremdeles var stengt! Så turen ble avlyst igjen!

Det ble noe kjedelig å holde seg hjemme så i midten av juli ble det en liten tur til lukseriøse Engø gård på Tjøme, et hotellanlegg bestående av flere gamle bygninger, og noen nye, på et tidligere gårdstun fra 1920-årene.
Flott sted med egen gourmetrestaurant og hyggelig betjening, men stedet var litt for «stivt» og gjestene noe snobbete etter vår smak, så stedet falt ikke helt i smak.

Engø gård, Tjøme – foto: B. Smaaskjær juli 2020

I flere år har vi pratet om å ta en tur med en av veteranbåtene på Telemarkskanalen, men vi hadde egentlig falt ned på at prisen du måtte betale for en tur ikke sto i stil med hva du fikk.

Men sultne på «aksjon» i en koronatid ble det i år likevel dagstur på Telemarkskanalen.

Hjellebrygga i Skien – foto: B. SMaaskjær august 2020

Turen startet med buss fra Hjellebrygga i Skien og med få passasjerer spredt rundt i bussen virket det som tiltak mot korona var ivaretatt, men på Ulefoss «tøt» det flere passasjerer på og bussen ble overfylt.
Vi hadde tatt med oss munnbind «i tilfelle», men da vi var blant de første som gikk på bussen i Skien hadde vi satt oss på plassene rett ved bakdøra så etter noe overveining fant vi ut at det ikke var behov for munnbindene foreløpig.

«M/S Henrik Ibsen» ankommer Lunde på vei mot SKien – foto: B. Smaaskjær august 2020

Da vi skulle gå ombord på Lunde var det trengsel på kaia så vi ventet og var blant de aller siste som gikk ombord. På dekk var det stappfullt og ingen sitteplasser å oppdrive, men det var tid for lunsj så vi ruslet ned trappa til en nesten tom salongen og et bedre måltid.
Selv om vi ikke så så mye av omgivelsene gjennom vinduene i salongen fristet det overhodet ikke å gå opp på dekk for å prøve å finne seg en sitteplass, til det var det for mange passasjerer ombord. Vi satt godt og hadde nesten hele salongen for oss selv, så vi ble sittende der til vi nådde Ulefoss hvor de fleste passasjerene forlot båten.
Endelig ble det god plass på dekk og vi kunne velge og vrake i sitteplasser og resten av turen kunne vi nyte på dekk.

Jeg syns fremdeles at turen er overpriset, det du får tilsvarer ikke den «stive» prisen du må betale – og i tillegg altfor mange passasjerer ombord spesielt nå i en spesiell tid
– turen er gjennomført og det blir ikke noen ny tur på Telemarkskanalen!

Jeg har en forkjærlighet for Stordalens hoteller og i Skien bodde vi på
Hotel Bryggeparken, beliggende på bryggekanten, i flott luksusrom i 4. etasje med oversikt over Skienselva, og i nabobyggene fant vi en koselig gourmetrestaurant, samt en pub så vi hadde steder «å henge» på kveldstid.

Akkurat nå fantaserer jeg om en tur til fjells i slutten av september. Foreløpig har jeg ikke funnet noen steder som faller i smak, vi får se om det blir noe av.



Publisert i Reiseblogg | 1 kommentar

Rusletur Malmøya rundt

Praktfull utsikt mot Solvik camping og Malmøykalven fra Hallingåsen på toppen av Malmøya!
– foto: B.Smaaskjær 9. juli 2020

Grunnet varmen i juni ble turfølgets stolpejakt lagt på is i siste halvdel av juni i påvente av mer normale sommertemperaturer.

Nå er vi snart halvveis i en kjølig og regnfull juli måned – og stolpejakten ligger fremdels på is, nå på grunn av ustadig vær med tildels kraftige regnbyger.
Hvorfor? Fordi stolpene vi jakter ligger i skauen og vi setter pris på å kunne gå noenlunde tørrskodd i joggesko når vi er ute.

Heldigvis har vi andre flotte turområder i passe avstand for en rusletur med Oscar og denne uka falt valget på Malmøya.

Samme utsikt som over, den falt i smak i oktober 2016 også! – foto: B. Smaaskjør oktober 2016

Som det framgår av bildene over har vi vært der før, men vi hadde helt glemt hvor bratt og ulent terrenget var der stia gikk og kanskje det var like bra for ellers hadde det vel ikke blitt noen ny tur med mine vonde knær!

Jeg må erkjenne at research før vår første tur på Malmøya i oktober 2016 var dårlig og derfor brukte vi egen bil. Vi oppdaget ganske raskt at det ikke var et lurt valg, det var allerede den gang mangel på parkeringsplasser slik at vi måtte parkere på Ormøya og gå det siste stykket over til Malmøya – og vel framme ved stistart på Malmøya opptaget vi at stia gikk opp fra bussholdeplassen!

Så denne gang var valget lett, det måtte bli buss!
Etter å ha konferert med Ruter fant jeg ut at bussturen tok 15 minutter fra Bjørvika, og avgang fra Bjørvika korresponderte med ankomst for bussen fra Kværnerbyen. Det var bare å rusle over gata og hoppe på Malmøya-bussen, med andre ord total reisetid på til sammen 30 minutter helt inna for og ikke noe å klage på!

Det eneste aberet var at bussen bare gikk en gang pr time, så for å være på den sikre side avtalte jeg med Robert at vi kunne ringe han hvis vi så at vi ikke rakk fram til bussholdeplasen i tide.

Etter en bratt oppstigning via mange trappetrinn fra endeholdeplassen for buss 85 ved broa over til Malmøya, kommer vi opp til Nordre Malmøya naturreservat med frodig underskog og store, gamle furuer. Naturreservatet (naturminne vernet i 1979) omfatter store deler av Malmøya og vegetasjon og dyreliv er fredet.

Noen hundre meter etter at den strabasiøse oppstigningen er unnagjort munner stia ut i Høyboveien og turen fortsetter videre gjennom veletablert boligområde med flotte, velholdte hus langs Barnålveien.
I følge opplysninger funnet på internett skulle Barnålveien etter en stund ta en skarp høyresving før den begynner å gå nedover mot sjøen og på dette stedet skulle vi ta av opp en bratt umerket sti langs et hvitt gjerde.

Malmøya – rød merking viser hvor vi gikk – totalt ca 5-6 km

Vi fant stia uten problem og igjen bar det rett oppover!, denne gang til øyas høyeste punkt – Hallingåsen med flott panoramautsikt.
Fra toppen gikk det som vanlig fra høyder – nedover. Høyden var ganske bra fordelt så nedstigningen skapte ingen problem for mine knær så vi ruslet uiten problem gjennom tett vegetasjon ned til Malmøyveien og bebyggelsen. – og etter hvert Skinnarbakken og skiltet som viste vei til Solvik camping.

Klatring opp og ned på stier i ulent terreng syns knærne mine er helt ok, men bakken ned til Solvik camping skulle de gjerne vært foruten!
Som vanlig ned bratte asfalterte bakker gikk jeg i ZIK-ZAK, men knærne var ikke mye fornøyd da de kom ned.

Malmøya – for en gangs skyld en tildels flat sti – foto: B.Smaaskjær oktober 2016
Tak over stia – det var så grønt og frodig oppe i høyden! – foto: B. Smaaskjær 9. juli 2020

Nede ved campingen tok vi fatt på kyststien, og som vanlig på Malmøya startet stia med klatring. Den første delen gikk i bratt terreng på baksiden av noen hytter som lå nede ved sjøen på tildels svært ulent sti så man måtte passe på hvor man satte ned beina.

Mange snubletråder! Best å følge med hvor man setter beina – foto: B. Smaaskjær 9. juli 2020

Stia følger kystlinja gjennom naturreservatet her sør på Malmøya, men da terrenget er bratt og ulent den går den til å begynne med på en smal hylle et godt stykke oppe i fjellskråningen.

Etter å ha klatret Malmøya opp og ned i rundt 2 timer kunne vi tenke oss en rast og vi var på utsikt etter en mulig rasteplass, men så langt var det alt for bratt ned til vannkanten.

På vei langs Mostranda til Flisbukta – foto: B. Smaaaskjær 9. juli 2020

Etterhvert åpnet terrenget seg opp, buskaset som hadde kranset stia tidligere forsvant og stia gikk ned mot vannkanten

– og endelig fant vi et sted hvor vi kunne raste!

Endelig et sted å ta en rast – Malmøykalven i bagrunnen – foto: B. Smaaskjær 9. juli 2020
Se å bli ferdig Berit! Jeg er så sulten! – foto: T. Hammer 9. juli 2020

Etter en velfortjent pause fortsatte vi videre og tok stia som gikk gjennom et lite skogsområde opp til Korallveien og snart var vi igjen tilbake på Malmøyveien og krysset hvor vi tidligere på dagen hadde gått ned til Solvik camping.

Nå fortsatte vi Malmøyveien et stykke videre før vi kom fram til en gangvei med navnet Svinten som gikk ned til Sundveien, og deretter fulgte vi Sundveien tilbake til bussholdeplassen ved Malmøysundet bro. 

Og jammen passet det ikke med bussen også! Må si vi timet det bra, 10 minutter å vente, så Robert slapp og hente oss.

Knærne mine var slitne, men ellers fornøyd, så det er mulig at det blir en tur nr 3 en gang i framtiden!

Malmøya – bilder fra vår forrige tur i oktober 2016 – foto: B. Smaaskjær
Publisert i Reiseblogg | Merket med , , | Legg igjen en kommentar

Stolpejakt i ukjent terreng

Turfølget på vei til rasteplassen ved Trollvann – foto: B. Smaaskjær 11. juni 2020

Turfølget holder for tiden på å utforske nytt spennende turterreng godt utenfor vårt vante turområde.

Vi var ikke vanskelige å be da vi oppdaget at Stolpejakten hadde innlemmet ukjent terreng i utkanten av Østmarka helt mot grensen mot Enebakk/Ski i årets Stolpejakt.
I skogsområdene rundt tidligere Grønmo avfallsdeponi og mellom Grønmo og riksvei 155 var det satt ut 10 stolper; 2 grønne, 4 røde og 4 svarte.
Vår første tanke etter å ha kastet etg blikk på oversiktskartet var at postene sto ganske nærme hverandre så vi burde ha mulighet til å ta alle på en gang, men det var før vi lastet ned det detaljerte kartet og studerte det nøye, noe vi først gjorde etter dagens tur!

Onsdag 3. juni 2020

Vi startet med friskt mot og oppdaget raskt at første etappe av turen ikke var noe for mine knær; å rusle på en «skogbilvei» som slettes ikke var en skogsbilvei, men nærmest en hardstampet autostrada ble absolutt ikke godt mottatt!

Første svarte post var «Trollkjerka», som lå i et trolsk skogsområder med mange kjempesteiner. Stien til stedet var ikke merket så vi rotet litt før vi fant riktig sti.

«Trollkjerka» – tydelig at det var et yndet sted for turfolket i området – foto: B. Smaaskjær 3. juni 2020

Bildene under viser detaljer fra området rundt «Trollkjerka».


Etter en titt på Stolpejakt-appen fant vi fort ut at skogsområdet vi var i ikke hadde et sammenhengende stinett som vi kunne benytte til neste post som skulle ligge ved tjernet «Sølvdobla», så vi måtte pent rusle tilbake samme vei som vi var kommet og følge «autostradaen» videre innover i området.

Når våre turer går til nye ukjente områder pleier jeg alltid å google området på forhånd, det kan jo være at det er informasjon av interesse å hente.
Så også denne gang, så jeg var klar over at det tidligere hadde vært bever i «Sølvdobla» og at beveren hadde demmet opp vannet slik at området tidligere hadde en noe uhyggelig atmosfære grunnet mange døde trær som ikke hadde tålt å bli oversvømmet.

Den siste beveren ble sett i tjernet i 2006 så det begynner å bli noen år siden den forlot området. I ettertid har det vært en delvis opprydding i myrområdet rundt tjernet for å gjøre vannet mer tilgjengelig for fiskere.

Døde trær etter beveren ved Sølvdobla – foto: Bjørge Jensen, http://www.trolltur.no

Da de døde trærne har en viktig funksjon i økosystemet, er det i hovedsakelig trær som lå i vannet og langs bredden som ble ryddet.
I dag er det ørret i tjernet og det er bygget både fiskebrygge og rasteplass ved veien i nordenden av «Sølvdobla».

Stiene i området er dårlig merket og det var ingen skilt i enden av tjernet som viste vei til speiderhytta «Tårnet» hvor den neste stolpen skulle finnes, så vi måtte igjen stole på kartet i Stolpejakt-appen. Terrenget i området var svært bratt og kupert og vi hadde så smått gitt opp å finne hytta og snakket om å snu da jeg fikk øye på en flik av taket gjennom trærne. Ikke rart at den var vanskelig å finne; hytta hadde vært tilholdssted for Milorg under de siste krigsårene!

Med andre ord bare flaks at jeg fikk øye på den, der den lå godt skjult inne på et platå høyt over stia i Tårnåsen. Forløperen til dagens speiderhytte var et toetasjes jakttårn reist på slutten av 1800-tallet som ble mye brukt fram til 1900-tallet. På begynnelsen av 1900-tallet ble tårnet revet da det ikkke lengger var i bruk.
I 1927 ble tårnets fundamenter gjenfunnet og speidere fra Nordstrand fikk tillatelse til å bygge en enkelt hytte i fundamentene, en hytte som har blitt ombygget og utvidet flere ganger etter krigen.

En sliten turgjenger tar seg en rast i lynget på Tårnåsen – foto: T.Hammer 3. juni 2020

Etter rast, og fortæring av medbragt mat og drikke, fant vi ut at nok var nok og at vi nok måtte utsette de resterende 6 stolpene i området til en annen dag, så etter å ha klatret ned fra Tårnåsen og tok vi fatt på tilbaketuren.
Med varmebølgen som var i begynnelsen av juni ble det en svært varm fornøyelse langs den nylagde «autostradaen» hvor det ikke fantes til skygge – tror vi gikk forbi 2-3 pjuskete trær – så det var tre «kokte» turgjengere som kom fram til en glodheit bil, heldigvis har Toyota’n bruktbart kjølesystem så temperaturen ble fort levelig da vi satte nesa hjemover.


Torsdag 11. juni 2020

Tid for ny Stolpejakt!
Etter forrige ukes tur tok jeg en ordentlig titt på det detaljerte kartet i appen og fant ut at det ikke var direkte stiforbindelser mellom de 6 gjenstående stolpene i området; 4 av stolpene var plassert i området nær Grønmo og de 2 siste helt på den andre siden av området nesten ved fylkesgrensen mellom Oslo og Viken.

I tillegg tok jeg en titt på Googles oversiktskart og fant ut at det gikk fire veier inn i området fra riksvei 155; veien inn til Grønmo og den nye «autostradaen» fra parkeringsplassen ved Grønmo som vi hadde gått på vår første tur, kjørte vi 1 -2 km forbi innkjøringen til Grønmo var det to parallelle veier inn til FOD-gården og etter ytterligere 1-2 km, nesten ved fylkesgrensen, ennå en vei som gikk inn mot Setertjern og området der de 3 siste stolpene, 2 svarte og 1 rød, se kartet over, lå.

I følge kartet skulle både dagens hovedmål – svart stolpe ved «Trollvann» – og to andre stolper ligge i nærheten av FOD-gården, så det falt naturlig å kjøre inn på «baksiden» av Grønmo og parkere der.

På vei mot Trollvann med utsikt over den første myra vi krysset – foto: B. Smaaskjær 11. juni 2020

Det gikk greit å finne de to stolpene som var plassert langs veiene inn til FOD-gården, men da vi kom fram til FOD-gården var det ikke noe skilt merket med «Trollvann» å se.

Etter en nærmere titt på det detaljerte kartet i appen fant vi ut at vi ved å følge en ganske bred sti vi hadde funnet skulle kunne komme oss til «Trollvann».
Det eneste aberet var at stia gikk gjennom flere myrområder, men vi tok sjansen – og vi angret ikke selv om vi ble ganske så våte på beina etterhvert – terrenget vi gikk igjennom var rett og slett trolsk.

Myrhull pyntet med myrull – foto: B. SMaaskjær 11. juni 2020

Etter en time og førti minutter kom vi fram til «Trollvann» og vi var utrolig heldige – stia vi kom førte oss rett på den svarte stolpen så vi slapp og lete etter den!

Trollvann – foto: B. Smaaskjær 11. juni 2020

Ikke bare var vi endelig framme ved «Trollvann», noen hadde også laget til en koselig liten rasteplass på bredden midt i mot der vi kom ut av skauen!
Og som om ikke det var nok, plassen lå også delvis i skygge noe som kom godt med da temperaturen var godt over 20 graderog medbragt niste og iskald iskaffe smakte helt herlig.

Utsikt over Trollvann fra rasteplassen – foto: B. Smaaskjær 11. juni 2020

Her ved Trollvann var første gang vi så en merket sti ute i terrenget og vi valgte å følge den da vi brøt opp og gikk videre.
Etter bare 15 minutter kom vi ute på veien som gikk forbi FOD-gården og etter ytterligere 15 minutter var vi på plass i bilen!

Bra at vi ikke fant den da vi startet, da hadde turen blitt svært kort og ikke særlig spennende – tenk hva vi hadde gått glipp av!

Men tjernet – og området vi kom igjennom – var trolsk, og det innbyr til flere turer…

I ettertid har det vist seg at området rundt Grønmo har tre tjern som alle har navnet «Trollvann»; et ved Østmark-kapellet som har utløp i «Søvdobla», tjernet der vi rastet, samt et tjern, forbundet med «vårt» Trollvann, via et myrområde og en liten bekk.
Det siste tjernet gikk vi forbi like før vi kom fram til Trollvann og stia gikk gjennom myra. I følge enkelte kart er navnet på «vårt» tjern «Trollvanna» så noen regner tydeligvis de to tjerna som et.

Jeg syns jo det vitner om dårlig fantasi når tre tjern i samme område har samme navn!

3 stolper gjenstår før kartet er fullført, så neste gang setter vi kursen mot fylkesgrensa og de tre gjenværende stolpene på kartet.
Ikke spesielt mye myr på kartet i områdene hvor de siste stolpene er plassert, men det ser ut til at det kanskje blir noen høydemeter her og der vi får se.

Da ingen i turfølget er glad i varme blir det ikke i løpet av den første uka, til det melder YR om for mye varme!

Publisert i Reiseblogg | Merket med , , | Legg igjen en kommentar

Forsommer – og juni…

Alna flytter vanligvis stille og rolig gjennom V-dalen med vår flotte urskog – foto: B. Smaaskjær 20.mai 2020

Mai er historie og måneden avsluttet med en aldri så liten varmebølge på tampen. Godt over 20 grader i skyggen på terrassen er altfor mye for meg og jeg er glad at temperaturen nå ser ut til å være på vei ned mot mer normal sommertemperatur.

Når temperaturen blir for høy er det godt å ha Oslos siste uberørte urskog bare 5 minutters rusletur hjemmenfra.
Selv etter å ha gått stia langs Alna utallige ganger i de årene jeg har bodd i Kværnerbyen blir jeg ikke lei av det flotte turområdet med sildrende vann, jublende fuglesang og tett vegetasjon.
De fleste partier langs Alna har blitt fotografert flere ganger enn jeg har tall på, men den tette vegetasjonen bidrar til at filtreringen av sollyset alltid er forskjellig og motivet alltid er «nytt» og spennende.

Alna – noen få «fossestrykk» finnes – foto: B. Smaaskjær 20. mai 2020

Det er ikke bare stillhet og ro å hente i Svartdalen.
Ved Nygårdsfossen, en 10 – 15 minutter rusletur langs Alna hjemmenfra, hvor det finnes minner fra gamle dager og fra ikke fullt så gamle dager, skjer det spennende ting om dagen.
Kroloftet, et ideelt arbeids- og verkstedfelleskap etablert i 2014, flytter i disse dager fra Frysja til lokaler som ligger rett over fossen.

I det gamle hvite industribygget, som tidligere huset en tekstilfabrikk, er det planlagt verksteder, atelier og kontorplasser – og i lokalene etter den gamle hestesømfabrikken, som har vært under rehablitering og er blitt pusset opp etter alle kunstens regler de to siste årene, er planen å åpne et kulturhus for alle i Oslo. 

Den gamle tekstilfabrikken ved Nygårdsfossen – foto: B. Smaaskjær 20. mai 2020
Den gamle hestesømsfabrikken nedenfor Nygårdsfossen – foto: B. SMaaskjær 20. mai 2020

Også nede i Kværnerbyen skjer det spennende ting..

Endelig skjer det noe i «Kvernhuset», i de tidligere lokalene til det som var vår koselige bakgårdskafe «Tony’s backyard». Lokalene ble fullstendig rasert da Alna gikk over sine bredder i september 2015 og har siden stått tomme.
Diverse rykter har virret fram og tilbake – og endelig i januar/februar 2020 ble det kjent at ny leiekontrakt var inngått.

Rehablering og oppbygging av lokalene startet så smått – og stoppet opp da koronaen gjorde sitt innrykk. Noen uker var det full stopp, men nå skjer det noe der igjen.
Fort går det ikke, ser ut til at det er kun en som holder på der, så det spørs om det blir åpning høsten 2020 som annonsert, men vi ser at det skjer noe fra dag til dag.

Kvernhuset – foto: B. Smaaskjær 3. juni 2020

Uansett så gleder jeg meg stort til at restauranten, som har navnet «Kraft», åpner og jeg kan stikke rett over gata til vår nye nabolagsrestauranten og spise mat inspirert av lykkelige råvarer, tradisjonelle metoder – og en raus dose kjærlighet.

Publisert i Reiseblogg | Merket med , , , , , , | Legg igjen en kommentar