2020 – og allerede februar!

01.08 havnepromenaden

Havnepromenaden i Puerto del Carmen

Tiden flyr fortere og fortere for hvert år!
Forrige innlegg ble skrevet i midten av november og vinteren hadde akkurat meldt sin adkomst med et etterlengtet snødryss over hovedstaden.  Da jeg er svært glad den gode gammeldagse norske vinteren, det vil mellom 5-10 kuldegrader og et godt lag med snø, håpet jeg at snøen ville bli liggende. Som ivrig turgåer foretrekker jeg snødekte veier/stier i stedet for blankholke – og i tillegg syns jeg at de mørke vintermånedene november og desember trenger hjelp av snøen slik at alt føles lysere og lettere.
Men som så mange ganger før, centimeterne med snø som kom i midten av november  forsvant raskt og ble etterfulgt av mildvær og regn.  Fram til midten av desember da vi satte kurs for Lanzarote, var det fortsatt regn og mildvær som dominerte hjemme i Norge.

Faren for islagte fortau/veier og kulde, som ikke går så veldig bra sammen med ødelagte knær, er grunnen til at vi de siste 6-7 årene har rømt landet og leiligheten «vår» i Puerto del Carmen er vårt hjem noen vintermåneder hvert år.

Palmeras uteplass

Kosekrok morgen og ettermiddag, «hagen» på baksiden av leiligheten vår

Selv her nede har jeg fått med meg at det – inntil for noen dager siden – ikke har vært vinter hjemme, ingen snø bare mildvær, varmeste januar i manns minne!, og litervis med regn. Mulig vinteren kommer nå i februar når det bare er dager til jeg setter nesa hjemover igjen?

Ingen store mirakler har skjedd med knærne mine siden forrige innlegg, de krangler fremdeles.  «Steinrøysa», der jeg pleier å gå tur her nede, var heldigvis fremdeles inntakt og bra var det for i år ble turer på mer sivilserte plasser som gangveier og havnepromenade ikke godtatt! Steinsatte som de er, blir det alt for hardt og jevnt for mine knær. Eneste mulighet er å gå i gata, hvor asfalten er ruglete og hullete,  og det er kun mulig om morgenen når trafikken ikke er for stor.

«Steinrøysa» er ikke det mest spennende stedet å gå tur, som det framgår av  bildet under, består den for det meste av skarpe, knudrede lavasteiner i forskjellige størrelser, hvor noen sitter fast og andre er løse, og løs grus bestående av bittesmå lavasteiner. Det meste er i nyanser av koksgrått, mørk rød-brunt og oker, men noen steder kan en komme over beige-orange fin sand, konsistens nærmest som mel, dette er minner fra den gang øya var dekket av ørken, det vil si før vulkanene spydde ut lava og aske og dekket det meste.

Som det fremgår av bildet over er vegetasjon nærmet fraværende, og det som finnes er «dødt» i største delen av året, først i midten av januar når noen livgivende dråper med regn har kommet  begynner naturen å våkne til liv.
Lanzarote er en øy helt uten ferskvannsressurser og all vegetasjon er avhengig av de rundt 120 mm med regn som kommer i løpet av året. Ja du leste riktig, 120 mm,  det er ingen skrivefeil! og det meste av dette regnet kommer i korte regnskurer i vintermånedene desember til februar.

Den vanligste vegetasjonen i «steinrøysa» er «tuer med piggtråd», den «døde», lysegrå busken i forgrunn på bildet over, jeg har sett at bøndene på Kreta benytter den som gjerde for husdyra!
I starten av januar våkner «piggtråd»-busken til live, greinene får en grå-blå-grønn farge og det popper ut små gule «prestekrager». Noe lenger ut i januar våkner en annen av «steinrøysa»s innbyggere og lange grå-grønne stengler snor seg langs  bakken og lager tepper som etter hvert blir fulle av små grå-hvite blomstrer. De to nevnte er de vanligste, men noen lysglimt er det, som for eksempel busken på bildet under. Det er opprinnelig en «piggtråd»-busk som har blitt pyntet til ære for våren som er i anmarsj!

Steinrøys-pytetBusk

Både i 2017, 2019 og så langt i 2020 har det livgivende regnet i vintermånedene ute blitt og nå når vi er kommet til begynnelsen av februar er dette merkbart.
Vulkansidene, som pleier å være grønne og frodige på denne tiden, er fremdeles rødbrune,  i veikantene, som pleier å være fulle av diverse blomster, blant annet prestekrager, er det merkbart mindre liv enn tidligere år  – og bøndenes jordlapper er brunsvidde (det er innført vanningsrestriksjoner på øya).
Siden vi kom i midten av desember har det så vidt kommet noen små regnskurer i tre dager, ellers har vi hatt sol og temperaturer høyere enn normalt.

Å tilbringe uker/måneder vinterstid på Lanzarote er ikke det jeg helst skulle gjort, men hva gjør man ikke får å glede gemalen?!
Da vi  begge har problemer med knærne, og derfor ikke har de helt store muligheter for å rusle rundt i nærmiljøet, har vi etter hvert blitt ganske flinke til å sløve i skyggen på terrassen.
Så selv om jeg til tider kjeder meg kraftig, får jeg tiden til å gå med turer i «steinrøysa», PC og spanskkurs, nettbrett med et halv års utgaver av uleste A-magasinet og apper med bra utvalg av kabaler og puslespill (jeg elsker puslespill) – og ikke å forglemme leiebil!

Selv om det kan bli kjedelig på terrassen er jeg fremdeles fascinert av naturen på øya, så bil er greit å ha, den  gjør at vi kan dra på oppdagelsestur!
Selv etter så mange år, hvor vi har kjørt øya på kryss og tvers, finner vi fremdeles små støvete sideveier som vi ikke har (?) utforsket….

Og nå er det bare noen dager til jeg drar hjem, hurra!

Ny liten sidevei ved La Santa – og vi fant dette!

På en støvete sidevei i nærområdet fant jeg mitt neste hus!

Publisert i Reiseblogg | Legg igjen en kommentar

Ny dag – nye muligheter 😊

K-byen 11

Vinter på vei i Kværnerbyen – foto: B. Smaaskjær 11.11.2019

I flere dager nå har små lette snøfnugg tett i tett dalt ned utenfor vinduene mine. Snøfnugg som gjør nærområdet fint og lyst i en ellers mørk årstid. Ungene i nabolaget koser seg og har funnet fram ski og kjelke. Aktiviteten er høy og sporene deres går på kryss og tvers. Også en og annen snømann dukker opp – alt er bare lykke i en fin hvit verden.

Som vanlig startet en ny uke for turfølget med en tur ned til «Dock ekspressobar» stamstedet vårt på Sørenga. Etter at vi høsten 2018 oppdaget at det var kommet nye folk i lokalene som tidligere huset «Evita», har stedet ytterst på kaikanten på Sørenga vært fast turmål på mandager.

Samme hvordan været er, om det er sol eller regn, eller som i dag «liten» snøstorm, må vi innom «Dock», hvor vi blir ønsket hjertelig velkommen av koselige Nuno Miguel som driver stedet.

Dock-NunoMiguel

Nuno Miguel som driver «Dock» på Sørenga – foto: B. Smaaskjær 11.11.2019

På plass på kaikanten på Sørenga er det tid for Nuno Miguel’s spesialitet «Galletes med chevre», nydelige «pannekaker» laget av bokhvete som er en innertier for alle i turfølget, fulgt av en kopp vellagret kaffe til turfølget, et stort glass med ingefærte til undertegnede og alltid vann til Oscar.

Det er forresten noe merkelig med vannet som Nuno Miguel serverer til Oscar. Oscar er ganske kresen, også når det gjelder vann – det skal være kaldt!,  men selv om vannet som blir servert på «Dock» til tidere er lunket faller det alltid i smak! Det er nok ikke bare turfølget som setter pris på vertens tilstedeværelse og omtenksomhet.

galletes

Også Oscar syns at galletes er godt – foto: September 2019

 

Ser at Yr truer med varmegrader og regn fra i morgen så jeg gruer meg allerede til morgendagens tur! Regner med at nedtråkket snø er blitt forvandlet til blankhålke så jeg håper knærne mine ikke blir altfor kranglete når jogggesko med ordentlige såler må vike for piggsko!

Håper dagens idylliske snølandskap snart er tilbake.

God tur! 🙃

Publisert i Reiseblogg | 2 kommentarer

Vinter’n er her…

«Svarta» på Brannfjell – foto: B. Smaaskjær 5. november 2019

På tirsdag fant turfølget og undertegnede ut at vi skulle belønne undertegnedes knær, som hadde vært samarbeidsvillige i noen dager og som liker seg best i ulent terreng, med en tur til Brannfjell oppe på Ekeberg-platået.

De aller fleste trær i nærområdet har kvittet seg med bladene, de ligger som små «gull»-blader på bakken. Bakken, som denne høsten har tatt unna alt regnet og var svært fuktig da kulden kom, begynner å fryse til  og man må ha øynene med seg, da vann flere steder er presset opp og det er is under dekket av gyldent løv. På små bekker og tjern, som på «Svarta» på bildet over har isen begynt å legge seg og holder kulden seg framover kan man snart gå på isen.

Det er ingen lang og strevsom ekspedisjon, men turen, som enkelte steder er bratt og steinete, kan være utfordrende nok for kronisk vonde knær.

Svarta 510-1

Solspill ved «Svarta» – foto: B. Smaaskjær 5. november 2019

Helt siden jeg var i slutten av 30-årene har jeg slitt med et høyre kne hvor smerten kom og gikk, etter en tur langs Lysakerelva 30. juli 2017 har smerten vært konstant. Jeg kan ikke huske at jeg gjorde noe spesielt på nevnte tur, så jeg går ut fra at «begeret var fullt» etter så mange år med problemer.  

Var hos spesialisten i mars 2018 som kunne slå fast at det eneste som muligens kan hjelpe på smerten var å sette inn protese. Siden gemalen har svært dårlige erfaringer med kneproteser – ja, du leste riktig i flertall! 2 ganger i samme kne – ser jeg ikke dette som en løsning pr dato. Tidlig på sommeren 2019 begynte også venstre kne å protestere, og jeg går ut fra at feilbelastning i forsøk på å avlaste høyre kne er en av grunnene for at jeg nå har smerte i begge knær hele døgnet.  Det er bare å ta hver dag/natt som den kommer, fungerer knærne er det ut på tur – og på dårlige dager er det bare å ta det med ro innomhus og vente til ting roer seg!

I tillegg til stort sett daglige turer, har jeg startet opp med en aktivitet som jeg «hater» – vektløfting. Jeg vet av tidligere erfaring at opptrening av musklene rundt knærne lønner seg så da får jeg heller kjede meg igjennom den tiden jeg tilbringer på helsestudioet – alle monner drar og jeg merker allerede bedring etter litt over en måned!

Svarta 510

Rasteplassen ved «Svarta» – foto: B. Smaaskjær 5. november 2019

Selv om jeg er bosatt midt i Oslo sentrum, har heldigvis turfølget og jeg flere turområder med ulent terreng å velge mellom en kort bussreise fra Kværnerbyen og smertene skal være ganske sterke for at dagens tur skal bli avlyst! Som regel biter jeg tenna sammen og går selv om jeg enkelte ganger lurer på om jeg greier å komme meg hjem igjen for egen maskin.

God tur!

 

 

 

Publisert i Reiseblogg | Legg igjen en kommentar

Snart november…

img_20191024_111913161

Rosene trosser kalender’n og været – foto: B. Smaaskjær 24. oktober 2019

Dagene går,  høsten 2019, som ble utrolig våt og fuktig, er historie og vintermåneden november er «rett rundt hjørnet»..

Det er så grått og trist om dagen!
De aller fleste trærne står nakne og blomstene, som tidligere prydet veikanter og blomsterbed, har forlengst begynt å forberede seg til vinterdvalen.
Vel har trærnes blader blitt til et flott, fargesprakende dekke som dekker bakken, men det er bare snakk om dager før fargeteppet forvandles til sleipt, råtnende løv.

Dette er en årstid hvor alle lysglimt som naturen byr på må tas vare på, for eksempel vakre blader, blomster som trosser årstiden og ikke vil gi opp blomstringen, den setter nye knopper og blomstrer selv om kalenderen sier at det egentlig er vinter.

Turfølget og jeg har gjennom de 8 årene hvor Oscar har vært en del av vårt liv rusler mye rundt i Oslo og vi har underveis funnet steder hvor vi kan samle lysglimt, steder som vi alltid vender tilbake til.

Et av disse stedene, som gir glede fra tidlig vår til langt ut på høsten, er langs en husvegg på vår vei til baker’n på Helsfyr – det er her de nydelige rosene på bildet over vokser, jeg deler gjerne lysglimtet med deg..
Og om noen måneder kan vi glede oss over vårblomster på samme sted…

img_20191024_155540701

Foto: B. Smaaskjær 24. oktober 2019

Også på terrassen har jeg en gledesspreder!
Selv om det ser ut til at sola har gjemt seg for godt og at det nå er mørkt og trist, stortrives krysantemumen som jeg kjøpte i våres.
Kalenderen sier at vi er i slutten av oktober, men det blåser den i, den er fremdeles grønn og flott – og med 3 utsprungne blomster og 17 blomsterknopper!
Den har blomstret uavbrutt i hele sommer og den er slett ikke villig til å innse at det nå er vinter!
Egentlig har jeg to, også den andre trives fremdeles utmerket og har mange blomsterknopper, og jeg har tenkt å prøve å overvintre begge for å se om de kommer tilbake til våren!

 

Publisert i Reiseblogg | Legg igjen en kommentar

Noen dager på Kreta

vårtSmug

«Vårt» smug – Antonio Gampa – sett fra uteplassen vår – foto: B. Smaaskjær august 2019

Gemalen og undertegnede har, som vanlig på denne årstiden, stukket av fra gamlelandet. Vel ble det noe tidligere enn vanlig i år og det merkes godt på mengden av turister i Chanias smug – og ikke å forglemme på biltrafikk og parkeringsmuligheter!

For det første brukte vi en time fra flyplassen og til utkanten av Chania’s gamleby der vi alltid bor, vanligvis bruker vi 20 minutter på strekningen – og deretter startet den virkelige utfordringen nemlig å finne en plass hvor vi kunne sette fra oss bilen!

Gamlebyen i Chania er bilfri og utenfor sperringen er det gateparkering som gjelder.
På «vår» side av gamlebyen, i Neo Hora, er området hvor det er mulig å sette fra seg en bil svært begrenset – og veldig populært blant turister og fastboende som ønsker å spise middag på en av restaurantene langs havnepromenaden – eller i «hovedgata» i gamle gamlebyen, som er parallellgate til «vårt» smug, bildet under viser begynnelsen på Theotokopoulou som gata heter.

Chania topp.jpg

 

Vi er jo vant med parkeringsituasjonen her og vet at mellom kl 18 og 22 er det fullstendig kaos og kan du bare glemme og finne en ledig plass, men dette hadde gått helt i glemmeboka før denne turen. Vet ikke helt hvor vi var da vi bestemte oss for å ankomme sent en lørdagskveld i midten av august, det var jo å be om «juling», høysesong for turister og absolutt ALLE skal til Chania og spise middag..

Vi sirklet rundt og rundt i 1 1/2 time før lykken var med oss, endelig en ledig plass.
Riktig nok langt unna der vi holder hus, men den fikk duge til søndagsmorgen!
Nå har vi i hvertfall lært,  aldri mer ankomme Chania en lørdagskveld!

vei

Som vanlig når vi er på disse kanter sto en tur opp til fjellplatået Omalos på programmet, så etter søndagsfrokosten ruslet vi bort og hentet bilen.  Og som vanlig kjørte vi ikke strake veien til Omalos, men valgte den første sideveien som så spennende ut vel vitende om at de fleste sideveier på Kreta som regel kommer ut på en eller annen hovedvei etter noen mil på svingete småveier.

Så også veien vi valgte denne gang, etter litt over en time kom vi ut på hovedveien rett nedenfor «Kantina», et av våre faste stoppesteder på vei til Omalos.

Stedet oppdaget vi på en av våre første turer i fjellene rundt Chania for rundt 10-12 år siden. Den gang var lokalitetene en sliten campingboks som fungerte som kiosk og ett bord med to stoler under den ensomme furua ytterst på utsiktspunktet ved stupet.
Det har kommet noe tilvekst rundt campingboksen for hvert besøk og etter hvert har det blitt både kjøkken og innebygget lokale.

Kantinautsikt

Men utsikten har ikke forandret seg, den er den samme som da vi oppdaget stedet antall bord under furua derimot har blitt firedoblet!

Vel tilbake i Chania ved 17-tiden fant vi en ledig parkeringsplass rett i nærheten av der vi bor – og i dag har vi sløvet i skyggen utenfor hos oss og ruslet litt rundt i smugene utenfor «alfarvei» på jakt etter motiver til nye bilder.

smugsemiramisChania smug1banantrapp

Og i morgen går turen hjem igjen…

Publisert i Reiseblogg | Legg igjen en kommentar