I ukjente trakter..

Alnsjøen – foto: B. Smaaskjær 18. september 2020

Jeg har i lengre tid tenkt på å ta med meg turfølget på tur rundt Alnsjøen i Lillomarka, men det har bare blitt med tanken …

Jeg har gått tur i området to ganger tidligere, men det er mange, mange år siden. Siste gang i slutten av 80-årene da jeg gikk på Norges kommunal- og sosialhøgskole som holdt til i bygningene som i dag huser Apalløkka skole og det jeg husker fra den gang var snauhogst.

Med andre ord;
dårlige minner fra rundt 30 år tilbake i tiden og det at jeg ikke husket hvordan terrenget rundt vannet var har gjort at jeg ikke har tatt sjansen.
Hva gjorde at jeg nå bestemte for å ta en ny tur? Jo, en samtale med Magnus, min nye frisør!, det viste seg at han bodde på Ammerud og at han likte å gå tur i nærområdet.
Siden jeg i flere år hadde syslet med tanken om en ny tur rundt Alnsjøen spurte jeg om han var kjent i området og det var han, og han kunne anbefale området.

Vesletjern, lite koselig tjern ved stiens begynnelse på Apalløkka – foto: B. Smaaskjær 18. september 2020

Alnsjøen, som fikk tilbake sitt gamle navn i 1991 (tidligere Alunsjøen), er hovedkilde til elva Alna og vannet er oppkalt etter elva, hvis navn man tror er avledet av det norønske ordet ǫln, som betyr albue, noe som referer til de mange svingene i Alnas elveløp gjennom Groruddalen.

Etter noe research på internett fant jeg et kartskisse med inntegnede stier og kunne på basis av denne beregne sånn røflig at turen ville bli på rundt 6 km.
Ut fra vanlig fart på våre skauturer regnet jeg med at vi ville bruke rundt 3 timer på turen og fredagsmorgen satte turfølget og undertegnede seg i bilen og kjørte opp til Ammerud med oss hadde vi fint vær med passe turtemperatur, sekk med niste og drikke.

Vesletjern, tjernet ved stiens begynnelse, var tidligere et «myrhull», etter opprydning i tjernet og i området rundt i 2012 fremstår det i dag som en liten idyllisk perle med svaberg, sandstrender og mange picknickbenker spredt rundt i terrenget.

Idyll ved Vesletjern – foto: B. Smaaskjær 18. september 2020

Etter rundt en km på den blåmerkede stien fra Vesletjern kom vi fram til et stiskill hvor vi valgt stien mot Linderudkollen videre.

Vi erfarte snart at terrenget rundt Alnsjøen, som er en av Oslos drikkevannkilder, var svært kupert, det gikk mye opp og ned og i tillegg var stia enkelte steder, spesielt i bakkene, svært dårlig med mye stein og trerøtter.
Ikke akkurat terreng for mine knær, gjett om jeg var glad for at jeg hadde husket å ta med meg stavene mine – jeg hadde ikke hatt en sjans uten!

Vannet er inngjerdet, og stia går et stykke opp i terrenget slik at vi bare fikk spredte glimt av vann – og enkelte koselige plasser i vannkanten.
Så plutselig, rundt 2 km fra Vesletjern, etter å ha forsert en svært steinete nedoverbakke var skogen plutselig borte og vi kunne endelig se noe mer av Alnsjøen enn bare glimt gjennom trærne!

Alnsjøen! Endelig etter rundt 2 km – foto: B. Smaaskjær 18. september 2020

Oscar, som enkelte ganger kan virke noe småengstelig ved at han går «i beina våre» når vi går tur i tett, ukjent granskog, likte seg godt i terrenget rundt Alnsjøen. Han svinset fram og tilbake og satte tydelig pris på en noe glisset granskog med mosegrodd skogbunn og en god del falne trær.

Moselagt skogbunn – foto: T. Hammer 18.september 2020

I området rund Alnsjøen ble det tidlig på 1700-tallet funnet kobbermalm og det var sporadisk gruvedrift fram til 1898. Det er fremdels mulig å finne tydelige spor etter driften i området. Vi gikk forbi informasjonsskilt som henviste til Rødtvetgruva rett før vi kom fram til det åpne området på bildene under, i følge opplysninger jeg har funnet på nett kalles området «Kavringen».

«Kavringen», den hvite bygningen på den andre siden er damhuset – foto: B. Smaaskjær 18. september 2020
Parti med brukbar sti langs Alnsjøen – foto: B.Smaaskjær 18. september 2020

Kartutsnittet jeg hadde funnet på nett viste at det var mange umerkede stier i området mellom den blåmerkede stia vi gikk på og Svartkulp, og av turomtalen fremgikk det at vi måtte på oversiden av Svartkulp for å komme oss ned til Alnsjøen.
Hadde jeg vist det som den nye kartskissen under viser, hadde vi valgt stia langs Alnsjøen og krysset bekken mellom Svartkulp og Alnsjøen nedenfor Svartkulp, noe som hadde spart oss for en km eller to!

Kartutsnitt – vår rute med blått.

For å korte ned noe på avstanden til det jeg trodde var eneste krysningspunkt, valgte vi en umerkede sti som gikk rett gjennom området.For å korte ned noe på avstanden til det jeg trodde var eneste krysningspunkt, valgte vi en umerkede sti som gikk rett gjennom området og kom etter hvert ut der turveien mellom Ammerud og Linderudkollen krysset blåmerket sti mellom Lilloseter og Linderudkollen.

En ting var flott med å komme ut akkurat der vi kom – picknik-bord!
Vi hadde gått 2,5 km, men det kjentes som flere mil og vi var både tørste og sultne, så det var deilig å endelig finne et sted hvor vi kunne sette oss ned – niste og kaffe kom raskt på bordet.

Oscar var også sulten – foto: T. Hammer 18. september 2020

Hard, jevn grusvei er ikke akkurat første valg så jeg var ikke særlig lykkelig for at vi hadde kommet ut på en turvei, men for å komme oss tilbake til Apalløkka og bilen hadde jeg ikke noe særlig valg så det var bare å gå!

Vi kom ikke mange meterne før vi oppdaget noe spennende oppe i skråningen ovenfor veien. Store hull i fjellveggen, gruveganger; rester etter Linderud gruver og gruvedriften som hadde vært i området tidligere.

Linderud gruver – foto: B. Smaaskjær 18. september 2020

Tilbake nede på veien viste det seg at veikantene heldigvis var tilnærmet lik en litt ulen sti så knærne var sånn tålelig fornøyde da vi etter rundt en km oppdaget at Svartkulp lå nedenfor den bratte veiskråningen.
Fra veien så vi at det gikk en brei sti ned til tjernet og vi håpet at dette var en sti vi kunne følge i stedet for veien. Men noen sti langs tjernet nedover mot Alnsjøen var det ikke, men det var en flott liten rasteplass, men dessverre ingen steder å sitte for oss som begynner å dra på årene og har problemer med å sitte rett på bakken.

Svartkulp – foto: B. Smaaskjær 18.09.2020

På vei ned til Svartkulp oppdaget vi en sti i fjellveggen, så da vi gikk opp igjen valgte vi å prøve denne stia i stedet for å fortsette videre på turvien.
Så da ble det ny klatring på oss, denne gang opp på Breisjøhøgdene, deretter ytterligere noen km gjennom tildels tett skog uten et glimt av vann – før det plutselig glimtet i vann i lysningen foran oss – vi var endelig framme i enden av veien som gikk langs demningen.

Endelig så vi slutten på turen, bare litt over en km igjen, men først en liten pause for slitne turgåere på to og fire bein!
Heldigvis fant vi en benk utenfor det gamle klubbhuset til Lillomarka O-lag hvor siste rest av medbragt kaffe smakte kjempegodt – og slitene bein fikk en pause.

Må si vi var lettet da vi etter 4 timer igjen kom fram til Vesletjern!

Selv om terrenget var kupert og stiene ikke alltid like bra, ga turen på tilsammen 6,5 km mersmak og vi kommer igjen, men neste gang blir nok turen en km eller to kortere da vi nå vet at vi kommer over bekken mellom Svartkulp og Alnsjøen – og at vi ikke trenger å klatre opp på Breisjøhøgdene for å komme ned til Alnsjøen.

Endelig Vesletjern! – foto: B. Smaaskjær 18. september 2020
Oscar på tur – foto: T. Hammer 18.september 2020

Om Berit

Pensjonist bosatt i Oslo, glad i å reise i inn- og utland alltid med fotoapparatet parat på utsikt etter motiver.
Dette innlegget ble publisert i Reiseblogg og merket med , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..