Høsten er her, og vinter’n er rett bak hjørnet..

Sanddynene på Brusand på Jæren – foto: B. Smaaskjær juli 2021

Siden sist jeg var innom her og la ut innlegg, er sommeren tilbakelagt og høsten har ankommet. Sommeren har vært stille og rolig, noe for varm for min del, da jeg liker meg best når temperaturen holder seg rundt 20 – 22 grader, og grunnet tiden vi lever i, er den stort sett tilbragt hjemme i Kværnerbyen. Noen dagsturer har det blitt, men svært få i forhold til vår vanlige aktivitet.

De siste årene har jeg jo, som tidligere nevnt, gått på Stolpejakt og i år har turfølget og undertegnede satt ny rekord – 342 stolper så langt og sesongen er på langt nær slutt. Selv om Oslo-kartene som er lettest tilgjengelige er unnagjort er det store muligheter for at det blir flere stolper før de siste stolpene i Oslo-området blir tatt ned 31.12.2021.

Vi hadde planlagt en tur til Jæren i fjor sommer, en tur som ble avlyst på grunn av koronaen.
Vi var på Jæren et par ganger i slutten av 90-årene, og da kjørte vi Suleskarveien over fjellet fra Setesdalen til Brusand på Jæren. Siden vi begge hadde fått koronavaksine og situasjonen var noe mer avklart enn i fjor bestemte vi oss til å ta turen i begynnelsen av juli i år. Vi var spent på hvilke spor årene som hadde gått hadde satt på fjellveien over Suleskar – og på Brusand og området rundt.

Båthus på Brusand – foto: B. Smaaskjær juli 2021


Vel nå har vi vært der igjen og det blir nok ingen ny tur. Langs den idylliske og øde fjellveien, som vi hadde kjørt for rundt 30 år siden, var det nå tett i tett med hytter og hoteller, så idyllen var en saga blott.

Brusand camping hadde fremdeles den flotte beliggenheten vi husket, helt nede i sanddynene langs Jærens kyststripe, men den var ikke lenger den lille koselige campingplassen fra våre tidligere besøk. Plassen hadde vokst enormt og den var nå dominert av fastboende ferierende i campingvogner, store bobiler – og mangedoblet hyttekapasitet.

Sanddynene, som forrige gang lå åpne og tilgjengelige rundt campingplassen, var nå inngjerdet og eneste mulighet for en tur ned på stranda var å følge stier som bar sterkt preg av hyppig bruk.
For 30 år siden var det meste av sanden dekket av tett vegetasjon, det var få stier, men det å rusle ned til sjøkanten bød ikke på problemer da grunnen du gikk på var stabil.

Dagens stier besto av løs sand, jeg som fremdeles har balansen i behold og er ganske rask til beins kom meg greit fram, men for Robert som har både balanse- og gangproblemer var det umulig å ta seg ned til sjøkanten.

Fra Sirevåg – foto: B. Smaaskjær juli 2021

Da jeg bestilte hytte, ga jeg beskjed om at gemalen hadde dårlig balanse og var lite gangbar og at vi derfor trengte tilrettelagt hytte uten trapper.
Vel hytta var stor og romslig, og den hadde stort handikapvennlig bad, men den hadde et høyt trappetrinn ned fra inngang/uteplassen til gang og høye – svært høye – treskler mellom alle andre rom også inn til badet.

Med andre ord både hytta vi fikk tildelt og uteområdene var svært dårlig tilpasset Roberts mobilitet. Men når vi nå først var der fikk vi gjøre det beste ut av situasjonen og gjøre det vi pleier – å dra på oppdagelsesturer i nærmiljøet!

Båthavna på Kvassheim fyr – foto: B. Smaaskjær juli 2021

Jærens natur er spesielt og vel verdt å oppleve. Rundt Brusand er det fremdeles i hovedsak bondeland, og jammen greide vi ikke også denne gang å finne nye steder…

Kvassheim fyr
– forrige gang vi var på Jæren var fyret fra 1912 ikke tilgjengelig for publikum. I dag er det et av tre opplevelsestilbudet tilknyttet «Nasjonal turistveg Jæren».
Stranda på Kvassheim er del av en to mil lang rullesteinstrand og her finnes et viktig våtmarksområde som er en viktig rasteplass for fugler på trekk – skulle gjerne ha ruslet en tur der, men med problematiske knær og en gemal som både har balanse- og mobilitetsproblemer ble det med tanken.
Fyret huser blant annet kafe, overnattingsmuligheter og en utstilling om fugl og våtmark, dessverre var ikke fyret åpent da vi var der. Flere opplysninger om området kan du finne her

Kvassheim fyr fra moloen – foto: B. Smaaskjær juli 2021

Nærbøparken var også et nytt bekjentskap for oss, en liten oase med yrende fugleliv og en koselig gangvei rundt det lille idylliske vannet.
Parken var nok der forrige gang vi besøkte Jæren, den kommer opprinnelig fra en klokkergård som lå her tidlig på 1900-talet. Gården ble nedlagt i begynnelsen av 1930-årene og jorda, eller rettere sagt myra, der parken i dag ligger, ble solgt til grunnleggeren av parken, Randulf Aadnesen, for 50 kr. målet.

De første trærne i parken ble plantet i 1937, og rett før 2. verdenskrig startet arbeidet med å grave ut dagens vannspeil. Under krigen ble det satt i gang maskinell torvskjering i stor stil og i løpet av krigsårene ble myra tørrlagt og kantene rundt steinsatt, Nærbø-folket fikk brensel og parken fikk kroner i banken.

I dag framstår parken som en liten idyllisk oase – og den var absolutt verdt et besøk!

Nærbøparken – foto: B. Smaaskjær juli 2021
Gemalen tar seg en prat med gjessene i Nærbøparken – foto: B. Smaaskjær juli 2021

Oppholdet vårt på Jæren ble noe kortere enn forventet, etter et par dager meldte meterologiske om sterk vind og mye regn, så vi pakket sammen og satte nesa hjemover.

Veien hjem gikk langs kysten via Egersund – Mandal – Krisitansand og vi så fram til en koselig biltur gjennom storslått natur. Den gang ei, vi hadde så vidt forlatt Brusand før vi kom inn i det første området med veiarbeid, og verre ble det. Jeg har jo lest i avisen at de skulle lage ny «Sørlandske hovedvei», men hadde vi visst det vi vet nå haddee vi tatt samme vei hjem igjen som vi tok til Jæren og sluppet å se de store og ødeleggende inngrepene i naturen i veiarbeidsområder for nye E39.

Det ble ingen flere langturer på oss i sommer/høst. Tur til Haugastøl var planlagt i høst, men gemalen var ikke noe særlig lysten på en ny utflukt da vi kom hjem fra Jæren så den turen ble avlyst.

STOLPEJAKT
Så sommer’n og høsten har vi tilbragt i Kværnerbyen – og turfølget i 8. etasje og jeg har satt ny rekord i jakten på stolper.

I fjor samlet vi i underkant av 200 stolper, så langt i år er vi kommet til 360. Sesongen i år har vært mye lengre enn tidligere år, den startet allerede i slutten av mars, og det er ennå to måneder til de siste stolpene blir tatt inn. Men et lite problem har oppstått, vi har gått tom for stolper som er enkle å nå med offentlig transport her i Oslo, noen kart i øst og vest i Oslos utkanter og i Lørenskog og Bærum er fremdeles uoppdaget, men da er vi avhengig av bytte av transportmiddel og da blir alt så mye mer innviklet, vi får se som sagt det er noen måneder igjen og noe må vi ha å gjøre på våre daglige lufteturer med Oscar..

Fra siste stolpejakt så langt, Gransfossen på Lysaker – foto: B. Smaaskjær oktober 2021

Kanskje vi ses her igjen om noen uker, måneder? Hvem vet hva som skjer! Ønsker deg alt godt.



Om Berit

Pensjonist bosatt i Oslo, glad i å reise i inn- og utland alltid med fotoapparatet parat på utsikt etter motiver.
Dette innlegget ble publisert i Reiseblogg. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..