Besøk i Stavern

Fra Fredriksvern i Stavern

Onsdag 26. april var det tid for lenge planlagt stolpetur sammen med lillesøster Barbro i Stavern.
Undertegnede var trøttere enn vanlig da vekkerklokka ringte kl 07.00, noe som ikke var så rart, som pensjonist er det sjelden jeg er oppe så tidlig. Etter en dusj og en rask tallerken med havregrøt var jeg blitt såpass våken at det var tid for neste skritt – og komme med meg ned til toget på Oslo S.
Det er ikke ofte jeg bruker toget, det hender jeg bruker lokaltog til og fra nærområdene til Oslo, men over lengre strekninger har jeg bare reist en gang før som jeg kan huske.

Turfølget i Stavern lillesøster Barbro og Terra og Tickie

Og det var lenge, lenge siden – så langt tilbake som den gang jeg var tillitsvalgt på Bjerke sosialkontor og fartet rundt på fagforeningens kurs. Litt tankearbeid og jeg kom fram til at det var det året det var olympiade på Lillehammer altså i 1994.
Jeg hadde vært på kurs på Lillehammer og har fremdeles dårlige minner fra hjemturen; overfylt bråkete somletog og utslitte seter som gjorde at jeg fikk vondt i ryggen.
Dagens tog var noe helt annet, de i underkant av 2 timer, som turen til Larvik tok, ble tilbragt i en luftig og lys kupe med behagelige seter og noe somletog var det ikke nei.

Stien i skogen bak Brunla skole – ganske så våt etter de siste dagers regn

Turfølget denne gang, lillesøster Barbro og hundene Terra og Tickie, ventet i bilen på Larvik stasjon da jeg gikk av tog og så bar det avsted til Stavern.

Det var kartet «Brunla skole og Stavern» som var dagens utfordring. Sondering på Google maps vist at turen totalt ville bli på rundt en mil noe som er litt i overkant for mine knær. Men det fremgikk også at det ville bli minimalt med asfalt, med 14 stolper rund Brunla skole, de fleste i skogholtet på baksiden av skolen, og 10 stolper i Stavern, hvor de fleste var på Fredriksvern, hvor det også var mulig å slippe asfalt, skulle kartet passe mine knær så jeg håpet det beste.

På vei til svart stolpe nr 4

Skogsområdet bak Brunla skole var ganske kupert og det ble en del klatring både opp og ned. Siste dagers regn hadde gjort forholdene utfordrende, men vi greide å holde oss på beina selv om det enkelte steder var både glatt og sleipt.

Utsikt fra høyden hvor stolpe nr 4 sto

Yr hadde lovet noe høyere temperatur og brukbart vær, ikke nedbør, overskyet på formiddagen og litt sol etterhvert, det eneste negative var at det var lovet en del vind.

På vei til stolpe 5 – i et område med fredet gravfelt fra tidsperioden ca 500 f. Kr til 1000 e. Kr fra jernalder til vikingtiden

Så vi var ganske optimistiske da vi parkerte bilen ved Brunla skole og la i vei. Vel inne i skogen merket vi ikke noe til vinden, så det var greit. Litt solskinn fikk vi også på begynnelsen av turen, men det etterhvert skyet det til å plutselig kom det ned noe hvitt fra himmelen.

Flere skurer med hagl, men heldigvis ikke regn så vi ble ikke våte!

I det hele fikk vi 5-6 haglskurer i løpet av turen gjennom skogen, hvorav den siste var så kraftig – bildet over – at haglene skapte problemer da vi skulle klatre ned den bratte skråningen fra stolpe 9 til Brunla skole.
Men ved å «krabbe» gjennom einerne langs stia, slik at vi fikk fotfeste, og bruke trestammene som «støttekontakter» kom vi til slutt ned.

Vannmagasinet i friområdet fra stolpe 13

Vel ute fra rundturen i skogen sto stolpene 12-13-14 innemellom bebyggelsen på den andre siden av veien for skolen for tur.

Stolpe 4 «Signalhøyden»!
Jeg må bare innrømme det, etter all klatringen inne i skogen, ganske sur vind og dårlig vær – som dere kan se av bildet over kom det en ny hagelskur da vi skulle klatre opp til stolpe 14 – brukte jeg reserveløsningen og registrerte stolpen nedenfra veien. Det fristet IKKE å klatre opp og ned den bratte, sleipe skråningen. Etter å ha passert oppstigningen til stolpe 14 satte vi kurs mot bilen, og det som skulle bli vår første og eneste bomtur.

Turfølget hadde funnet en sti på kartet og mente at vi kunne gå langs vannmagasinet og komme ut oppe ved skolen.
Den gang ei, stia sluttet brått i noen fjellknauser i enden av vannmagasinet, litt surt det, hadde vært deilig å slippe asfalten ved å gå rundt, men det var ikke lange biten så vi ruslet tilbake. På vei tilbake fant vi en trapp som gikk ned til bebyggelse som lå på nedsiden av vannmagasinet, så vi slapp heldigvis å gå helt rundt og sparte noen meter på det.

Utsikt fra Fredriksvern mot Tisler og Torkildsøy

Vel tilbake ved skolen pakket vi oss inn i bilen og satte kursen mot sentrum for å finne 2 stolper som var utplassert i sentrum og de resterende 8 på Fredriksvern.
Stolpene i sentrum gikk det greit å finne og da vi kom fram til parkeringsplassen ved Fredriksvern var det jammen blå himmel og sola tittet fram også.
Etter å ha funnet den første stolpen rett ved parkeringsplassen, krabbet vi gjennom et hull i gjerdet inn på området – hvor det første vi møtte var installasjonen under.

«Fredsskipene» på Fredriksvern – mer om kunstverket kan du lese under

«Fredsskipene», opprinnelig et lyd- og lyskunstverk av Pãivi Laakso, åpnet 21. mai 2011, består av fire gamle trebåter plassert på beddingen på Fredriksvern, hvor skip ble bygget før i tiden.
Installasjonen, som var ment å stå i tre år, bærer i dag tydelige tegn på at tidens tann har tæret på den. Opprinnelig var det installert lyd og lys, men vi hørte ikke noe da vi gikk forbi, hvor vidt det fremdeles er lys er uvisst.

Bro over kanalen på Fredriksvern

På jakt etter stolper så vi flere steder store steiner som helt klart ikke hørte hjemme der. Det er jo allerede så mange fjellknauser på verfts området så hvorfor i alle dager var de plassert der?
Til slutt ble nysgjerrigheten for sterk og vi ruslet bort for å ta en nærmere titt på noe som på avstand så ut som to store sperrebukker, ikke ulikt slike som brukes til å stenge av veier m.m.

Steinkunst av japanske Makoto Fujiwaras «Ecoute la Montagne»

På avstand er det ikke lett å se at «sperrebukkene» på bildet over er steinskulpturer, men «Lytt til fjellet» som er skulpturens navn på norsk viste seg å være nettopp det.

Utsikten gjennom åpningen i skulturen «Lytt til fjellet»

I alt viste det seg å være fem store steinskulpturer, alle laget i lokal Larvikitt sten, som i juli 2017 var blitt utplassert på IRS-området ut mot Vadeholmen, på steder hvor det tidligere hadde stått luftvernskyts.

Dette kunstverket trodde vi rett og slett var en stor sten, da det så ganske så unnselig ut på avstand.
Først når du kom helt inntil så du at noen hadde «lekt» seg med stenen
– og tok du deg tid til å gå rundt – ja da så den slik ut…

Kunstner ukjent

Stenskulturene gjør seg best i nærkontakt, når du kan se fargespillet i stenen og føle på de forskjelige teknikkene kunstnere har brukt da kunstverket ble laget. Dette er kunst som også skal kunne brukes til å klatre på, sitte på, det er bare fantasien som setter grenser for hva den kan brukes til.

For eksempel kan den brukes til å ramme inn turkameratene dine, i dette tilfelle Terra og Tickie….

«Child of vision» av Paul Jonas Petry.

På jakt etter etter den nest siste stolpen bestemte vi oss for å gå oppe på vollmuren og på veien gikk vi forbi «Krutthuset», den flotte steinbygningen på bildet under.

Krutthuset, bygget i perioden 1777 -79

Huset ble bygget for å forsyne skjærgårdsflotiljen og dansk-norske krigsskip med ammunisjon.
Krutthuset benyttes i dag til kulturelle og allmennyttige formål.

Siste stolpe funnet og scannet – og det var på tide å tenke på hjemtur, på veien gikk vi forbi det flotte magnoliatreet på bildet under.
Siden det har vært en kald og sen vår i år, måtte greie oss med knopper og noen få utsprungne blomster helt nederst inn mot husveggen.
Noen dager og netter med litt høyere temperatur og det vil bli litt av et syn.

Flott magnolia ved kommandantboligen, litt tidlig for blomstring så bare knopper

Kommandantboligen, skulle gjerne vært innom der på en guidet tur, men siden turistsesongen ikke hadde startet ennå ble det ingen tur for oss, kanskje neste gang?

Fredriksvern-verf-web-Untitled_Panorama1.jpg

Kommandantboligen – inngangsparti – foto: Vestfoldguiden

Boligen, med omkring 1000 m² boflate, sto ferdig i 1751 og var i sin tid navet på marinebasen.
Den var ferdig restaurerte og åpnet for publikum sommeren 2004 og gir i dag et sterkt inntrykk av fordums tider med sine interiørdetaljer.

Kart «Brunla skole og Stavern» med 24 stolper fullført, sola var igjen forsvunnet og en himmel som ikke lovet godt, se bildet under, med andre ord det var tid for å avslutte og tenke på hjemreise for undertegnede.
Godt fornøyd med dagens innsats fant vi igjen bilen og satte kurs for Larvik stasjon og toget tilbake til Oslo!

Nysgjerrige på historien til Fredriksvern verft? Du finner mer info her

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

%d bloggere liker dette: