Parti fra Ljanselva

Siden stolpejakten 2023 åpnet i månedsskiftet mars/april er fire kart fullført og turfølget og undertegnede er godt i gang med årets stolpejakt.
Tre av fire fullførte kart så langt har vært gatelangs med mye asfalttrasking og knærne mine har så smått begynt signalisere at de kunne tenke seg litt mer knevennlig underlag.
Grunnet vinter og snø/is er det blitt noen måneder siden forrige skautur, så da YR lovet fint vær og brukbar turtemperatur i dag bestemte turfølget og undertegnede seg for at vi skulle satse på et kart som kunne by på mer variert underlag enn bare asfalt.

Turfølget krysser den første av i alt 6 broer over Ljanselva – stolpe 75.

Valget falt på Mortensrud, et kart som ble åpnet 1. mai. Som vanlig når stolpejakt planlegges ble Google maps hentet opp på pcen og kartet i appen åpnet på nettbrettet. Ved å samkjøre kartene kan jeg legge opp en rute som tar hensyn til områdets geografiske særpreg og jeg ser for eksempel busstopp, noen ganger er mulige rasteplasser markert og annet som kan være av interesse når man er ute å rusler.
Kartet denne gang bød på fem stolper fordelt på ca 1,6 km inne blant bebyggelsen på Mortensrud, hvor jeg mesteparten av veien kunne gå på gresset ved siden av veien, og fem stolper langs Ljanselva fordelt på ca 4 km med ordentlig skogssti.

Stia fra gangveien og ned til stolpe 75 og den første broa over Ljanselva – vi greide å holde oss på beina og kom ned!

Siden dagens tur gikk i et område hvor det ikke var noen mulighet til å få kjøpt seg en kaffekopp, ble det først en tur innom bakeriet på torget i Kværnerbyen før vi ruslet opp til Konowsgate og buss 74 til Mortensrud. For å spare oss for rundt 2 km på asfalt fra bussholdeplassen på Mortensrud og ned til første stolpe på kartet, byttet vi til buss 73 Holmlia stasjon og tok den to holdeplasser.
Med månedskort hos Ruter kan turfølget og undertegnede kjøre buss så mye og ofte vi vil, og hvor vi vil innenfor Oslos grenser.
En veldig grei måte å komme seg fra A til B når vi er ute på stolpejakt og ønsker å spare beina for asfalttrasking!

Ordentlig skogssti! Dette partiet var et av de bedre, stort sett var det kronglete og fullt av stein og røtter. Slettes ikke noe for dårlig knær skulle en tro, men mine knær elsker det!

Dette var vår tredje stolpejakt på Mortensrud, men aldri tidligere har vi vært så langt nede i vesthellinga ut mot fjorden som i år.
Områdene vi tidligere har besøkt har alle hatt variert bebyggelse, stort sett rekkehus i tre og noen lavblokker her og der, spredt rundt i store grøntområder med mange naturinnslag bestående av bevarte fjellknauser og små skogholt.
Samme type bebyggelse var det også i dag og det var ingen problem med å finne de fem stolpene som var spredt rundt innimellom bebyggelsen

Litt liv i elva her, vanligvis fløt den bare still avsted

Da vi ønsket å gå mest mulig i terrenget hadde vi bestemt oss for å ta en blåmerket sti som gikk nede i dalbunnen langs Ljanselva.
Vi hadde kjennskap til stia fra vår aller første tur langs Ljanselva i september 2012, en tur som vi fremdeles husker med «skrekk og gru» grunnet mange fuktige partier, kronglete sti med store steiner/røtter og ikke å forglemme flere vaklevorene broer.
Etter gårsdagens regn var vi spente på hvordan forholdene var, om vi i det hele tatt ville komme fram i vanlige joggesko uten å bli våte på beina.

Rotvelt – treet hadde tatt med seg deler av stia og det som var igjen var ordentlig sleipt på grunn av vannsig

Noe positivt hadde skjedd på de 11 årene som hadde gått siden vi gikk stia første gang. Ved forrige besøk var det flere steder store steiner i stia, steiner som vi «måtte klatre over», i dag var de lempet til side slik at det var enklere å gå.
Allerede i 2012 var det lagt ut klopper enkelte steder, i dag hadde de fått dobbelt bredde så vi slapp å balansere over – og de var blitt mange flere.

Fra vår første tur langs Ljanselva i september 2012 – allerede den gang var det lagt ut klopper

Det både turfølget og undertegnede husker best fra vår første tur langs Ljanselva var de vaklevorene broene som stia krysser elva på og der var det ikke skjedd så mye! De var fremdeles like vaklevorne.
I 2012 gikk vi motsatt vei av det vi gjorde i dag, og fra den turen husker vi spesielt en bro som ligger ca 1,5 meter lavere enn stia vi kom på. Det var ingen form for trapp ned og skråningen var fuktig og sleip slik at vi hadde store problemer med å komme ned på beina.
I år kom vi som sagt motsatt vei så vi skulle opp fra broa, noe som ikke var helt enkelt. Skråningen var som forrige gang bratt, våt og sleip, så der var det nytteløst å prøve å komme seg opp.
Men noe var skjedd siden sist, en eller annen hadde satt opp en treplate i skråningen ned til elva, en plate som i dag var full av våt, sleip jord. På den bratte platen var det spikret 4-5 plankebiter som «trinn».
Trinnene var for både for lave og sto for langt i fra hverandre til at de var til noen særlig hjelp, men takket være muligheten til å dra seg opp det siste stykket ved å ta tak i en stor stein på toppen av skråningen klart vi å komme oss opp.

Vaklevoren bro over Ljanselva – stolpe 73

Etter å passert broa over, som selv om den ser ganske skakk og vaklevoren ut, var stødig og ikke bød på noen problemer, kom vi etterhvert ut i bebyggelsen i Munkerudkleiva og derfra var det «plankekjøring» resten av turen.

Ruslende bortover Munkerudkleiva gikk vi forresten forbi denne flotte veggkunsten!

Etter en liten pause på Leirskallen, hvor vi til vår glede fant flere picknicbenker, ruslet vi slitne og fornøyde etter en tur på til sammen rundt 6 km opp til Nordstrandveien og buss 74 tilbake til Kværnerbyen.