Siste dag i mars ..

Det er flott på Brannfjell!  Foto: B. Smaaskjær mars 2020

Mars måned går mot slutten, det ble en måned ulik alle andre jeg har opplevd!

Selv om vi var i utlendighet hadde vi fått med oss at et ukjent influensavirus var skyld i en epidemi «et eller annet sted» i Kina, og vi hadde så vidt kommet oss hjem fra 9 uker på Lanzarote da alarmen for alvor gikk her hjemme – «korona-viruset» var kommet til Europa. Og etter det har ingenting vært som vanlig.

Her hos oss i Kværnerbyen er, enn så lenge, alt bra og vi tar hver dag som den kommer og prøver etter beste evne å leve slik vi gjorde før unntakstilstanden lammet landet.
Med andre ord dagens høydepunkt, morgenturene med Oscar & turfølget, er fremdeles en rutine som opprettholdes, men mange av våre faste «vannhull» er stengt som en følge av myndighetenes restriksjoner. I Svartdalen, vår nær-skog, er det «folkevandring» og stia er smal, med få muligheter til å gå utenom hvis du møter noen, så den holder vi oss unna.

Siden knærne mine ikke liker asfalt, prøver vi så langt det er mulig å gå turer i de nære skogsområdene som Ekebergskråningen og Brannfjell. Dagens tur i nydelig vårvær gikk til Brannfjell,  og selv om vi gikk utenom hovedstiene møtte vi betydelig flere ute på tur enn det vi pleier å møte.

Turfølget fikk endelig Oscar til å posere! Foto: B. Smaaskjær mars 2020

Siden det er ganske mange høydemeter mellom Kværnerbyen og Ekebergsletta er det alltid buss på første etappe, så også i dag. Vanligvis pleier vi å ta 34-bussen til Ekeberg hageby og klatre opp til Brannfjell derfra – og så ta 74-bussen fra Ekeberghallen hjem igjen til Kværnerbyen.
I dag valgte vi å ta 74-bussen til Brannfjellet skole/ Bekkelagshjemmet og i stedet satse på buss fra Simensbråten og ned til Kværnerbyen.

I dag var vi heldige og fant en smal sti rett over krysset ved skolen. Selv om stia var kronglete og dårlig, og gikk mye rundt seg selv, var det koseligere – og bedre for mine knær – enn å rusle opp fortauet langs veien som vi har gjort tidligere.

Piknikbenken vi vanligvis bruker ved «Svarta» var opptatt av en storfamilie da vi kom fram i dag så da ble det til at vi klatret opp i «høyden» på den andre siden av tjernet hvor vi fant en naturlig benk – koselig med en litt annen vinkel på «Svarta»!

Stakkars furu! Ser ut til at den har fått gjennomgått! Foto: B. Smaaskjær mars 2020

Som sagt hadde vi tenkt å ta 34-bussen fra Simensbråten ned til Kværnerbyen når vi skulle hjem, det ble ikke helt som planlagt.
34-bussen hadde akkurat gått da vi kom til Simensbråten og det var 10 minutter til neste avgang. Å vente er ikke turfølget og undertegnedes sterke side og da det ikke er så langt i luftlinje mellom Simensbråten og Kværnerbyen ruslet vi over veien og klatret ned den bratte, steinete stien som går mellom Simensbråten og Utsikten nede i Valhallveien. Derfra ruslet vi gjennom bebyggelsen og ned til Kværnerbyen.

Regner med at vi brukte noe mer enn 10 minutter på vår vei ned, men det var likevel oppløftende å se at 34-bussen sto på Kværner bussholdeplass da vi gikk forbi!

Go’gutten poserer med Svarta i bakgrunn. Foto: B. Smaaskjær mars 2020

Vel, knærne mine satte ikke pris på klatreturen fra Simensbråten og ned til Kværnerbyen, til det er stia for bratt og steinete, men det går over! Noen timers hvile så regner jeg med at de er klare for nye utfordringer.

Tusen takk for at du ble med på tur!
Og i morgen er det april, våren er i anmarsj – og jeg håper at vi alle snart kan se lysere tider i møte.

Ta vare på deg selv i disse unntakstider så ses vi snart igjen.

Publisert i Reiseblogg | Merket med , | 1 kommentar

På tur, aldri sur – selv om vi nesten blåste bort!

I følge kalenderen har vi rundet midten av mars og våren er fremdeles tilstede her i Oslo-området . Som nevnt tidligere her på bloggen var det store nye skudd på krokusene da vi kom hjem fra Lanzarote i midten av februar. Nå har det også kommet nye skudd på akeleiefrøstjerna som jeg plantet i fjor – og da jeg tok en nærmere titt på syrinhortensiaen var det jammen mange nye skudd på den også!
Siden det var sykdom på hortensian i fjor så den litt «rar» ut så jeg har klippet den helt ned og håper den kommer igjen fra rota.

I fjor hadde jeg også en krukke hvor jeg hadde lagt ned botaniske tulipaner og krokus lagvis, men av en eller annen grunn har hverken krokus eller tulipaner kommet igjen i år.

Krokusene i krukka hvor syrinhortensiaen står – foto: B. Smaaskjær17.03.2020

Selv om verden p.t er midt i en krise, som ingen vet hvor ender, prøver turfølget og undertegnede å leve så normalt som mulig og vi tar fremdeles våre daglige morgenturer med Oscar. I dag var det lovet brukbart vær – og da de fleste av «vannhullene» i vårt nærmeste turområde har lukket dørene på grunn av coronaviruset – pakket vi sekken med kaffe og niste, krabbet inn i bilen og satte kurs mot Grorud og Steinbruvannet!

Nede i Oslo sentrum har det knapt nok vært et snøkorn å se denne vinteren så vi dro gladlig i vei i de samme joggeskoene som vi vanligvis går tur i. Ingen av oss tenkte på at Steinbruvann ligger mye, mye høyere enn Oslo sentrum så vi ble ganske overrasket for rundt vannet var det delvis vinter!
Spesielt var det mye is på vestsiden av vannet der hvor hovedskiløypa går vinterstid.

Vinterføre! Stedvis svært glatt og sølete på veien rundt Steinbruvann – foto: B. Smaaskjær 17.03.2020

Ikke bare var det vinter oppe i høyden, men værgudene hadde nok ikke sett værmeldingen heller for på Grorud var det mørke skyer og ganske kraftig og iskald vind!
Men vi kom oss etterhvert inn til piknikbenken i nordenden av Steinbruvann – vårt faste stoppested på disse kanter – hvor det blåste iskaldt fra alle kanter! Siden vi hadde bestemt oss for å kose oss akkurat her i enden av Steinbruvann fant vi fram medbragt duk, kaffe og niste og rigget oss til så godt vi kunne selv om vi fikk frostskadede fingre og holdt på å blåse bort!

Kaldt var det, men polarbrød med skinkeost og spekeskinke, vanlig turniste når vi er ute og rusler på skautur, smakte som vanlig godt!
Oppholdet i enden av vannet ble en god del kortere enn det som var planlagt og vi var svært spente da vi tok fatt på turen tilbake til parkeringsplassen.
Er fremdeles mye is på veien som går på østsiden av vannet? Det er mange bratte bakker gjennom skauen, vil vi i det hele tatt komme oss fram eller må vi snu og gå tilbake samme vei som vi var kommet?
Det gikk bra! Is var det, men den var råtten og ikke polert som isen i de gamle skiløypene på vestsiden, så vi fikk fotfeste så vi kom oss opp bakkene.

Og jammen ble det ikke små gløtt i skylaget også slik at sola tittet fram nå og da!
Så da vi oppdaget at det sto en piknikbenk i le ved silhuset på damanlegget tok vi en siste kaffekopp der før vi dro hjem.

Både Oscar og jeg fikk «bakover»sveis i nordenden av Steinbruvann – foto: B. Smaaskjær 17.03.2020
Publisert i Reiseblogg | Merket med , | Legg igjen en kommentar

Endelig hjemme igjen…

Kom hjem fra ni lange uker på Lanzarote i midten av februar til en hovedstad hvor våren allerede var kommet, i hvert fall de første dagene etter at jeg var kommet hjem.

I blomsterkrukkene på terrassen, som jeg ikke hadde skjenket en tanke mens jeg var på Lanzarote, var krokusen og de botaniske tulipanene godt på vei – og det var store nye skudd på akeleiene. Med den vinteren som har vært i år har i vært fall ikke plantene frosset i hjel, men mulig de har tørket i hjel, de står jo under tak. Vi får se…
Hestehov fant jeg allerede på turen med turkameratene tirsdag 18. februar, dagen etter at jeg kom hjem! Små var de, men de lyste opp – og i etterkant har jeg funnet flere.

Siden 2013 har vi bodd på Lanzarote om vinteren, og vi er vant til at øya har vært brunsvidd når vi kommer ned i desember/januar og grønn og «frodig» når vi reiser hjem i februar/mars.
Så ikke i år, det livsviktige regnet, som vanligvis kommer i månedene oktober – februar, hadde for andre år på rad uteblitt.
Normalt ligger dagstemperaturen på Lanzarote – når det ikke er calima (sandstøv fra Sahara) – rundt 20 – 22 grader både vinter og sommer. Ved calima stiger temperaturen, og både høsten 2019, og i månedene desember – februar da vi var der, var det mer calima enn vanlig noe som førte til temperaturer både dag og natt som lå 5-6 grader over «normalen».

Blomsterprakt i veikanten ved Haria – mars 2015

Det manglende regnet førte til at vi kunne se langt etter blomstrende veikanter, som på bildet over fra Haria, og vulkansider dekket av blomster, som på bildet under fra Yuca.
Også bøndenes åkre, det er store jordbruksområder på øya selv om store deler av den er dekket av lava og aske, ble etterhvert et sørgelig syn da øyregjeringen innførte vanningsforbud i midten av januar. Restriksjoner for turistnæringen derimot var det ikke 😦

Så i år dro vi hjem fra en tørkerammet øy, hvor vi tydelige kunne se at regnet, som alt planteliv var avhengig av, hadde uteblitt de siste 3-4 årene – alt var tørt og brunt, like brunsvidd da vi dro som da vi kom.

Blomstrende vulkanside ved Yuca
Bilde | Postet den by | Legg igjen en kommentar

2020 – og allerede februar!

01.08 havnepromenaden

Havnepromenaden i Puerto del Carmen

Tiden flyr fortere og fortere for hvert år!
Forrige innlegg ble skrevet i midten av november og vinteren hadde akkurat meldt sin adkomst med et etterlengtet snødryss over hovedstaden.  Da jeg er svært glad den gode gammeldagse norske vinteren, det vil mellom 5-10 kuldegrader og et godt lag med snø, håpet jeg at snøen ville bli liggende. Som ivrig turgåer foretrekker jeg snødekte veier/stier i stedet for blankholke – og i tillegg syns jeg at de mørke vintermånedene november og desember trenger hjelp av snøen slik at alt føles lysere og lettere.
Men som så mange ganger før, centimeterne med snø som kom i midten av november  forsvant raskt og ble etterfulgt av mildvær og regn.  Fram til midten av desember da vi satte kurs for Lanzarote, var det fortsatt regn og mildvær som dominerte hjemme i Norge.

Faren for islagte fortau/veier og kulde, som ikke går så veldig bra sammen med ødelagte knær, er grunnen til at vi de siste 6-7 årene har rømt landet og leiligheten «vår» i Puerto del Carmen er vårt hjem noen vintermåneder hvert år.

Palmeras uteplass

Kosekrok morgen og ettermiddag, «hagen» på baksiden av leiligheten vår

Selv her nede har jeg fått med meg at det – inntil for noen dager siden – ikke har vært vinter hjemme, ingen snø bare mildvær, varmeste januar i manns minne!, og litervis med regn. Mulig vinteren kommer nå i februar når det bare er dager til jeg setter nesa hjemover igjen?

Ingen store mirakler har skjedd med knærne mine siden forrige innlegg, de krangler fremdeles.  «Steinrøysa», der jeg pleier å gå tur her nede, var heldigvis fremdeles inntakt og bra var det for i år ble turer på mer sivilserte plasser som gangveier og havnepromenade ikke godtatt! Steinsatte som de er, blir det alt for hardt og jevnt for mine knær. Eneste mulighet er å gå i gata, hvor asfalten er ruglete og hullete,  og det er kun mulig om morgenen når trafikken ikke er for stor.

«Steinrøysa» er ikke det mest spennende stedet å gå tur, som det framgår av  bildet under, består den for det meste av skarpe, knudrede lavasteiner i forskjellige størrelser, hvor noen sitter fast og andre er løse, og løs grus bestående av bittesmå lavasteiner. Det meste er i nyanser av koksgrått, mørk rød-brunt og oker, men noen steder kan en komme over beige-orange fin sand, konsistens nærmest som mel, dette er minner fra den gang øya var dekket av ørken, det vil si før vulkanene spydde ut lava og aske og dekket det meste.

Som det fremgår av bildet over er vegetasjon nærmest fraværende, og det som finnes er «dødt» i største delen av året, først i midten av januar når noen livgivende dråper med regn har kommet  begynner naturen å våkne til liv.
Lanzarote er en øy helt uten ferskvannsressurser og all vegetasjon er avhengig av de rundt 120 mm med regn som kommer i løpet av året. Ja du leste riktig, 120 mm,  det er ingen skrivefeil! og det meste av dette regnet kommer i korte regnskurer i vintermånedene desember til februar.

Den vanligste vegetasjonen i «steinrøysa» er «tuer med piggtråd», den «døde», lysegrå busken i forgrunn på bildet over, jeg har sett at bøndene på Kreta benytter den som gjerde for husdyra!
I starten av januar våkner «piggtråd»-busken til live, greinene får en grå-blå-grønn farge og det popper ut små gule «prestekrager». Noe lenger ut i januar våkner en annen av «steinrøysa»s innbyggere og lange grå-grønne stengler snor seg langs  bakken og lager tepper som etter hvert blir fulle av små grå-hvite blomstrer. De to nevnte er de vanligste, men noen lysglimt er det, som for eksempel busken på bildet under. Det er opprinnelig en «piggtråd»-busk som har blitt pyntet til ære for våren som er i anmarsj!

Steinrøys-pytetBusk

Både i 2017, 2019 og så langt i 2020 har det livgivende regnet i vintermånedene ute blitt og nå når vi er kommet til begynnelsen av februar er dette merkbart.
Vulkansidene, som pleier å være grønne og frodige på denne tiden, er fremdeles rødbrune,  i veikantene, som pleier å være fulle av diverse blomster, blant annet prestekrager, er det merkbart mindre liv enn tidligere år  – og bøndenes jordlapper er brunsvidde (det er innført vanningsrestriksjoner på øya).
Siden vi kom i midten av desember har det så vidt kommet noen små regnskurer i tre dager, ellers har vi hatt sol og temperaturer høyere enn normalt.

Å tilbringe uker/måneder vinterstid på Lanzarote er ikke det jeg helst skulle gjort, men hva gjør man ikke får å glede gemalen?!
Da vi  begge har problemer med knærne, og derfor ikke har de helt store muligheter for å rusle rundt i nærmiljøet, har vi etter hvert blitt ganske flinke til å sløve i skyggen på terrassen.
Så selv om jeg til tider kjeder meg kraftig, får jeg tiden til å gå med turer i «steinrøysa», PC og spanskkurs, nettbrett med et halv års utgaver av uleste A-magasinet og apper med bra utvalg av kabaler og puslespill (jeg elsker puslespill) – og ikke å forglemme leiebil!

Selv om det kan bli kjedelig på terrassen er jeg fremdeles fascinert av naturen på øya, så bil er greit å ha, den  gjør at vi kan dra på oppdagelsestur!
Selv etter så mange år, hvor vi har kjørt øya på kryss og tvers, finner vi fremdeles små støvete sideveier som vi ikke har (?) utforsket….

Og nå er det bare noen dager til jeg drar hjem, hurra!

Ny liten sidevei ved La Santa – og vi fant dette!

På en støvete sidevei i nærområdet fant jeg mitt neste hus!

Publisert i Reiseblogg | Legg igjen en kommentar

Ny dag – nye muligheter 😊

K-byen 11

Vinter på vei i Kværnerbyen – foto: B. Smaaskjær 11.11.2019

I flere dager nå har små lette snøfnugg tett i tett dalt ned utenfor vinduene mine. Snøfnugg som gjør nærområdet fint og lyst i en ellers mørk årstid. Ungene i nabolaget koser seg og har funnet fram ski og kjelke. Aktiviteten er høy og sporene deres går på kryss og tvers. Også en og annen snømann dukker opp – alt er bare lykke i en fin hvit verden.

Som vanlig startet en ny uke for turfølget med en tur ned til «Dock ekspressobar» stamstedet vårt på Sørenga. Etter at vi høsten 2018 oppdaget at det var kommet nye folk i lokalene som tidligere huset «Evita», har stedet ytterst på kaikanten på Sørenga vært fast turmål på mandager.

Samme hvordan været er, om det er sol eller regn, eller som i dag «liten» snøstorm, må vi innom «Dock», hvor vi blir ønsket hjertelig velkommen av koselige Nuno Miguel som driver stedet.

Dock-NunoMiguel

Nuno Miguel som driver «Dock» på Sørenga – foto: B. Smaaskjær 11.11.2019

På plass på kaikanten på Sørenga er det tid for Nuno Miguel’s spesialitet «Galletes med chevre», nydelige «pannekaker» laget av bokhvete som er en innertier for alle i turfølget, fulgt av en kopp vellagret kaffe til turfølget, et stort glass med ingefærte til undertegnede og alltid vann til Oscar.

Det er forresten noe merkelig med vannet som Nuno Miguel serverer til Oscar. Oscar er ganske kresen, også når det gjelder vann – det skal være kaldt!,  men selv om vannet som blir servert på «Dock» til tidere er lunket faller det alltid i smak! Det er nok ikke bare turfølget som setter pris på vertens tilstedeværelse og omtenksomhet.

galletes

Også Oscar syns at galletes er godt – foto: September 2019

 

Ser at Yr truer med varmegrader og regn fra i morgen så jeg gruer meg allerede til morgendagens tur! Regner med at nedtråkket snø er blitt forvandlet til blankhålke så jeg håper knærne mine ikke blir altfor kranglete når jogggesko med ordentlige såler må vike for piggsko!

Håper dagens idylliske snølandskap snart er tilbake.

God tur! 🙃

Publisert i Reiseblogg | 2 kommentarer